Kunnskap gir superkrefter

Om OD, støvsuging og det å åpne øynene

Jeg kan med en gang si at jeg er en av de som har pakket meg inn i mitt lille, norske skjell og nekter å se at noen andre ikke har det som meg. Mine største problemer i hverdagen er som når vi ikke har mer spesialforkostblanding igjen og jeg må finne meg noe annet å spise om morgenen.

Et annet problem er skolen. Her i Norge er det in å ikke like skolen, og det er nok derfor jeg elsker å klage over den når jeg først har fritid. Jo mer skole vi har, jo verre er det, og lekser og prøver er jo den gang laget for å ødelegge livet vårt ved å ta bort våre dyrebare ungdomsår vi egentlig skulle brukt foran PC og TV.

På skolen ble sen sommer til høst, og OD-dagen nærmet seg med store plakater og skriv på itslearning. En dag ble vi stuet sammen i auditorium for å høre mer om hva dette faktisk går ut på. Pengene skal gå til jenter i Bangladesh slik at de kan få en utdanning, sa de, og da de har forstått at vi ikke hører på ord om de ikke kommer fra noe som kan minne om tv eller film, hadde de laget en film til oss.

Som alltid får jeg litt sjokk over å se hvordan folk bor i andre land, men klarte som vanlig ikke tenke meg at noen virkelig bor slik vi så de gjorde i Bangladesh. Jaja, tenkte jeg, dette er sikkert bare konstruert, jeg mener, når vi bor i villaer med 52” på veggen, espressomaskin på kjøkkenet og liksompeis på rommet, kan det da ikke være mennesker som bor i stråhytter i gjørma, men jeg klarte liksom ikke lukke skjellet mitt helt denne gangen. Da vi fikk besøk av en fra Bangladesh som hadde vært på det opplegget vi skulle tjene penger for, ble det hele litt mer levende, og jeg tror endel ble litt mer innstilte på å gjøre en innsats. 

OD-dagen kom, og jeg skulle jobbe hjemme, en ganske ny og fremmed opplevelse bestående av rydding, vasking og slikt, noe jeg alltid har ment skjer av seg selv. Faktisk ble jeg litt revet med, og skammet meg nesten litt da jeg fant ut hvor morsomt jeg syntes det var å støvsuge. Best å aldri si det til mor. Det endte med at jeg stod på i over syv timer, og da min provisoriske arbeidsgiver kom hjem, ble hun ganske imponert. Vi hadde blitt enig om at jeg skulle få 300 kr, men mor sa at siden jeg hadde vært så flink, kunne jeg få 200 kr sånn utenom.

Plutselig var det noe som stakk i meg, og en aldri så liten tankestorm fòr igjennom meg. Ropene om ”shangpla” fra Bangladesh-jentene på lerretet fylte hodet mitt, og jeg tenkte på jenta som sa hun ikke hadde fått gått ut, aldri hadde nok mat og nok skulle blitt giftet bort til en tretti år eldre lettere mannssjåvinist. Om hun fikk utdanning, ville så veldig mye løse seg og fremtiden hennes kunne se så mye annerledes ut, fikk jeg pengene kunne jeg få meg en topp jeg ville bruke en gang før jeg fant ut at den egentlig var litt stygg.

Jada, det endte med at OD fikk 500 kr av meg, og jeg følte meg en smule samaritan selv om jeg bare var en norsk jente som gav bort en bitteliten del av tiden min til å hjelpe andre som trengte det. For i bunn og grunn er vel det det minste de kan forvente av meg?

Bildene er hentet fra:
http://s3.amazonaws.com/kontroll_panel_3/images/uploads/1/b/ab4aeed7b851f15e82c0c391b711c4/custom.jpg

Oppgave om hvor privat nettet har blitt

Fanget på/ i nettet

Internett kan være så fantastisk flott på så mange måter, men av og til kan man erfare at nettet er akkurat det, et nett, og at legger du ut noe, så blir det der, til skue for alle som vil se. Ingenting er privat når du legger det deler det på internett, og du kan nesten se på det som en tatovering; det du legger ut må være noe du kan leve med at skal være der hele livet, noe som kan dras opp både av familie og under jobbintervju. Skillet mellom hva som er privat og offentlig har blitt mer og mer visket ut, og i dag eksponerer vi oss selv på måter vi for noen år siden aldri hadde funnet på å gjøre.

I dag har alle bortsett fra en i klassen facebook, og det sier noe om hvor enormt populært dette er. Selv om det ikke er lov, legger folk ut bilder av andre til alment skue, bilder som egentlig ingen burde få sett. Jeg har sett venner legge ut bilder av seg selv med smirnof i hånda foran en haug med tomflasker, og kan ikke la være å tenke på hvor mye stress de egentlig kan få for dette. Selv legger jeg ikke ut bilder uten å spørre folk om lov, og jeg legger aldri ut bilder av meg selv som jeg vet jeg kan komme til å skamme meg over om for eksempel familien min hadde sett dem.

Noe av det som er så bra (eller det motsatte) med internett, er for mange at sosiale barrierer brytes ned. Man spør folk man aldri har snakket med før om man skal være venner på facebook, og på msn tør man å si alt det man ikke tør å si i virkeligheten. For noen, for eksempel sjenerte personer, kan dette være en drøm, mens andre har opplevd at den ofte ekstremt lave terskelen mange har når det gjelder msn har blitt et mareritt.

Jeg kjenner personlig noen som har blitt utsatt for mobbing via msn, noe som førte til mye tristhet, hat, politianmeldelse og tårer. Dette og gjentatte beskjeder i barndommen fra min mor om farligheten av overeksponering på nettet har gjort at jeg har blitt ganske forsiktig selv, selv om jeg nok legger ut litt for mye informasjon om meg selv på nettet.