Bloggoppgave om skoletur til Det Norske Teateret

Jungelboka

Fredag 17. oktober var en annerledes skoledag. Tre klasser møtte opp ved Nationalteatheret klokka 10:30, uten så mye annen informasjon enn at nå skulle vi på workshop og senere teaterforestilling. Veien var ikke lang til Det Norske Teater, og vi fikk snart gå fra den skinnende aulaen til teatersalen. Radene bredte seg langt utover og oppover, og selve scenen var gjemt bak noe som så ut som en solid metallvegg, kun med en liten dør i. Ut av døra kom så dagens oppsetnings hovedperson: Adil Thathaal. Den 25 år gamle danseren og nå også skuespilleren, forteller om hans barndom med mobbing og lek i skogen ved Ullevåll og hvordan han gikk fra å nærmest være en utsøtt til å være en anerkjent og populær artist som nå spiller utstøtt på en av de mest kjente scenene i Norge.
Vi kanskje 90 elevene satt i salen og hørte på Adil fortelle, og selv om han kun var én foran hele den store scenen, fylte han på en eller annen måte rommet, og vi satt musestille og hørte på hans historie. Hvorfor vet jeg ikke helt, men han fortalte levende på en måte vi kunne identifisere oss med om tema som mange har vært borti, og han snakket engasjert om viktigheten av å ha en lidenskap og hvordan han hadde funnet hans; dansen.

Etter dette ”foredraget”, ble veggen trukket opp, og bak den åpenbarte det seg en stor scene med haugevis av rekvisitter, mye av det komponert som en snurrende plate. På de forskjellige sidene av denne plata, fant vi tilholdstedene til de forskjellige dyrene. Alt var bundet sammen, og på sett og vis så det ut som den perfekte lekeplass med stiger, trapper, trampoline, små rom etc, og alt var bygget opp som en forlatt og nedslitt storby. Jeg syntes det var utrolig med alt de hadde fått til, det så ut som en kreativ scenedesigner hadde fått oppfylt alle sine drømmer, alt viste seg liksom mulig! I tillegg var det pyroeffekter og til og med vindeffekter!

Først fikk vi gå gjennom scenen, noe som var ganske spennende, og så skulle vi sette i gang med workshopen. Klassene var delt inn i tre; aper, ulver, og vi var menneskene. Alle skulle lære hver sin dans som vi skulle vise fram etterpå. Selv om jeg etterpå skjønte at vi menneskene kanskje hadde fått den enkleste dansen, slet jeg da jeg personlig mener at jeg ikke har noen form for egenskaper når det gjelder dansing (ingen gode, i hvert fall). Det kan hende jeg har skjulte talenter når det gjelder dansing, men disse forble da i så fall fortsatt godt skjult etter workshoppen. Men likevel var det gøy å holde på, og det var gøy å se på de andre klassene.

Forestillingen startet etter noen små timer i Oslo, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente; ville det være et forsøk på å skape et overkult og hyperappellerende stykke rettet mot ungdom som fort kunne bli helt feil? Denne tanken ble i hvert fall ganske så kraftig motbevist. Jeg må si jeg elsket starten, den hele stemningen. Med kraftfull tolkning av Eye of the Tiger som ble så passende med budskapet om byen med det pulserende storbyhjertet, om evolusjon som gjerne kan kalles ondskap.

Og ja, jeg skjønner hvorfor forestillingen har fått så gode kritikker. Forestillingen var velkomponert og nyskapende uten å håne eller gå for langt bort fra den opprinnelige historien som er så kjent og kjær for mange. Jeg tror ingen kjedet seg selv om historien til tider jo var moraliserende, som seg jo hør og bør i ikke-abstrakte, fullstendige stykker. Sangene vi kjente igjen var et flott tilskudd, og jeg likte måten de ulike dyrene representerte ulike sosiale grupper - særlig apene! Historien fungerte flott i denne nye settingen, det var både logiske fornyelser (som at ilden ble erstattet med et våpen - da begge deler er noe dyr er redde for og kun menneskene kan håndtere) og spennende omgjøringer (som den overkåte Kill Bill-versjonen av Ka og den fornuftige transen Bagheera). Musikken og dansen toppet det hele, og altså, om det ikke er gjort klart, synes jeg denne oppsetningen var veldig god.

Bildet er hentet fra: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6255024