Diktanalyse av "Brasil-Norge"

Allegorisk dikt om stor fotballkamp

Diktet vi skal analysere heter «Brasil-Norge», og ble skrevet av Lars Saabye Kristensen i 1998, og tok utgangspunkt i Norges legendariske seier over Brasil dette året.
Motivet er sammenlikningen mellom Norge og Brasil, og ulike steder eller elementer som har med disse to landene å gjøre.

Diktet er delt inn i strofer av ulik lengde, og det er også forskjell på setningslengdene. Det har ikke en fast rytme eller rim, men Christensen har likevel klart å få en flyt og framgang i diktet. Det er ikke så mange unødvendige bindeord eller hele setninger, men mange ord og adjektiv som trekker fram assosiasjoner slik at forfatteren kan si mye på lite plass.

Gjentakelser er viktig i dette diktet, da det hele tida gjentas motsetninger. «Hvis Norge er ...» gjentakes mange ganger, og da dette nevnes hele tiden på litt ulike måter, klanger temaet fram.
Som sagt er det mange ufullstendige setninger, de er korte og komprimerte, og samtidig som de er veldig talende, gir det rom for tenkning. Mot slutten av diktet er det mye setningsvariasjon, og dette gjør noe med hvordan vi opplever det, for det skaper to atskilte faser. Vi mener den første delen er opptatt av å framheve hvordan Brasil som lag er bedre enn Norge som lag ved å trekke fram de gode sidene ved selve landet Brasil og det som ses på som trått og kjedelig i Norge. Men plutselig kommer det et brudd, markert ved et strofeskille, og de to verdenene kolliderer.

Kontraster er også et veldig viktig virkemiddel i dette diktet. I den første delen av diktet trekker Christensen fram mer eller mindre klare kontraster, som for eksempel «snø» og «sol» og «himmel» og «dyp», men i sluttdelen sammenfattes disse kontrastene, og oxymoroner er brukt.

Diktet bunger av språklige bilder og metaforer, som virker ulogiske eller malplasserte om man ikke går i dybden på dem. Ved å trekke fram elementer som er typiske for Norge, spilles det mye på vår nasjonalfølelse, en nasjonalfølelse som virkelig skinner gjennom hos Ola Nordmann når vi vinner en såpass stor kamp.

Det er ikke brukt så mange allusjoner, da Christensen heller lager egne metaforer, noe han er ganske kjent for å gjøre. Dette skaper en slags spenning og gjør diktet litt sært og vanskelig å forstå. Den norske skogen blir et symbol på selve den norske folkesjela, og da den sprenger seg i vei, viser det til at den norske folkesjela og følelsen øker stort når vi vinner en slik kamp. Ved å legge de norske elementene til Brasil i en nesten surrealistisk vri, viser Christensen til at Norge har «erobret» Brasil.

I del en, derimot, virker det som om dikteren prøver å bevise Brasil overlegent Norge, ved svært store overdrivelser. Dette er veldig nært knyttet til fotballens verden, og egentlig ikke fornærmelser mot selve Norge.

Temaet eller budskapet i diktet er hvordan noe så enkelt som et ballspill kan samle en nasjon og at en seier kan gjøre noe med nasjonalfølelsen, ære og hvordan vi ser på oss som nasjon.
Man trenger en viss mengde forkunnskaper for å skjønne diktet og få fullt utbytte av det. Vi tror at de som var der da kampen ble spilt, skjønner mye mer enn oss som ikke var tilstede. For utenforstående kan det bli litt sært og vanskelig å forstå hva det egentlig handler om.

Om lyrikk

Om artistisk føleri og prosaens fastfood

Lyrikk har alltid vært et av de temaene jeg har gleda meg til i norskundervisninga. Mens andre har vært litt sånn ”nei uff, må vi dikte og sånn, da?”, har jeg likt lyrisk diktning, og begynte nok ganske tidlig å dikte for moroskyld. Etter hvert har jeg avansert fra fem-på-råd ”jeg, meg, vei, sei, grei”-diktingen, og de naive, enkle diktene om måker som kunne ønske de var kråker har blitt til litt dypere og litt mer uforståelige dikt.

Lyriske tekster er altså en av tre hovedsjangere innenfor skjønnlitteraturen, og er så å si skriftspråkets gave til den kreative. Det er lenge siden Welhaven skjelte ut Wergeland for å ikke følge den tidas ”lover” for hvordan man skulle skrive et dikt, og i dag kan man jo gjøre nesten som man vil. Til side settes reglene om rettskrivning, tegnsetting, og så videre, i lyrikken kan man utfolde seg fritt uten å tenke på regler. Ordene trenger jo ikke engang rime!

Av og til synes jeg diktene liksom blir litt for enkle, for frie, men, som på mange andre arenaer, er det vel tanken som teller. Jeg synes det fortsatt er litt rart at foreksempel et av Robert Rauschenbergs ”White Paintings”, altså en skokk ensfarga, hvite malerier, skal kunne sidestilles med storslagne, detaljerte malerier fra romantikken.

Et dikt jeg mener man kan trekke fram i denne sammenhengen, er Jan Erik Volds ”Dråpen/henger”:


Dråpen
henger der
ikke


Halvparten av oss ville kanskje tenkt over den kreative og uttrykksfulle formen som svært megetsigende og dyp. Kanskje refererer dikteren til vår forståelse av tiden, hvordan øyeblikket fanger vår bevissthet før det hele kan brase sammen og en hel tilværelse kan forandres på noen sekunder. Vold har skrevet fire ord, og vi kan bruke side opp og side ned for å tolke diktet, gjøre oss opp meninger. På den andre siden står nok endel og tenker ”herregud, det der kunne jeg også skrevet”, akkurat som mange mener de kunne malt et helt hvitt bilde uten at det hadde blitt kalt artisteri og stor kunst av den grunn.

Vår alles gode venn Wikipedia, sier: “Et dikt er en skreven eller talt tekst som i tillegg til å ha en meningsfylt sammenheng også har ordene ordnet slik at den blir fremsagt på en kunstnerisk måte som kommer tydelig til uttrykk for tilhørerne.”
Joda, veldig flott, men vil ikke dette i bunn og grunn bare si at :
1. dikt må bestå av tekst
2. denne teksten må ha mening for deg eller tilhørere ?

For det første er det vel egentlig tatt for gitt at et dikt består av tekst (selv om det sikkert snart er noen som drar fram et dikt bestående av et tomrom), og for det andre kan vel strengt tatt alt gi mening?


Et dikt jeg i hvert fall har funnet meningsfylt og dypt, er ”Dette er ikke en krig”, skrevet av den norske lyrikeren Stein Mehren i år 2000, og handler om krigen på Balkan på slutten av 1990-tallet, der forskjellige folkegrupper, blant annet serbere og albanere, var med. Her er de tre første versene:


Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag

Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger

Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig


Jeg har valgt å ha med dette diktet både på grunn av at jeg liker oppbygningen og språket, og fordi jeg synes temaet er veldig viktig og appellerer til meg da jeg har tenkt mange av de samme tankene.

Jeg synes det er veldig deilig at diktet klarer å komme med nye språklige bilder uten at det blir for sært og abstrakt, og at det er noenlunde struktur uten at det blir kjedelig å lese. Motivet i diktet er altså at måten media fremstiller krig på gjør at vi distansierer oss fra den og legger fra oss tankene om grusomhetene ute i verden med en gang vi switcher kanal. Temaet vil jeg si er manglende empatiske følelser for det som er fremmed og negativ samfunnsutvikling.
Mehren bruker flere språklige bilder. Forfatteren trekker inn følelsesladde ord som ”fotoalbum”, ”barnesenger”, ”minner”, og så videre. Disse ordene vekker følelser og assossiasjoner i oss, da de får oss til å tenke på de menneskene vi har kjære. Om vi hadde mistet våre nærmeste, ville vi blitt knust, det kunne virke som om livet ville sammen og alt ville vært trist og jævelig. I kriger som denne som tok sted på Balkan på 1990-tallet, samt i krigene som tar sted i dag, dør tusener av mennesker. For oss er dette trist statistikk som etter hvert blir økende tall vi blar over i avisene, men bak hver eneste døde står en familie, liv som er knust, et menneske som ikke fikk leve, en tom barneseng, et minne som nå bare finnes i et fotoalbum.

Ved å umenneskeliggjøre en krig lar vi oss selv glemme hva som skjer i verden, vi binder bind for øynene og velger å ikke høre. Ofte er det slik at vi ikke trenger å gjøre særlig mye for å redde et liv, men hva gjør vi? Vi feller kanskje en liten tåre for syns skyld før vi skifter kanal.


Lyrikk kan få fram følelser du ikke visste du hadde i deg, og det er kanskje det som er så fantastisk med dikt. Diktere kan ha en evne til å bruke språklige bilder, allusjoner og få oss til å tenke nytt på livet samtidig som det er lett og kjapt å lese. Etter å ha lest et dikt kan man velge å ta det som det er, eller å tolke og tenke. Dikt er prosaens fastfood. Kjapt, enkelt og deilig, om man da ikke får for mye av det gode. Og uansett hvor lite du kanskje tror du får i deg, fester det seg nok noe på sideflesket uansett !

Digitale fortellinger

Å våge å være annerledes - uten happy ending?

Jeg har alltid vært litt glad i data. Da jeg var yngre foret mor og far meg med ”lek og lær” cd-rom, og sangene om substantiv og verb er fortsatt bolta ganske godt inn i hjernen. De siste årene har jeg fått mer interesse for andre ting på datamaskinen, og jeg elsker å redigere bilder, musikk og film. Derfor ble jeg glad da vi fikk et prosjekt som gikk ut på å sette sammen bilder og lyd til en film, og jeg hadde vel sånn 10-20 ideer på en 10 sekunder. Og ambisjonene var der vel også til en viss grad der, det må innrømmes!

Gruppa ble bestående av Synn, Stine og meg, og vi starta med en brainstorming der vi landet på temaene ”vennskap” og ”å våge å være annerledes” med vrien ”kun ved å tørre å være deg selv, kan du oppnå ekte vennskap”. Ja, moralsk til tusen, og hva passer vel egentlig bedre til å få fram moral enn ved å bruke eventyr? Vi dro derfor en tilnærmet Æsop og brukte banale eventyrfigurer som prinsesser, slott og feer for å presentere et dagsaktuelt moralsk tema.

Også i filmen ble temaet satt på spissen. Den fattige jenta ble ei ulykkelig, blek jente med midtskill stuck i kjedelige klær og uten sminke foran TVen. Der ble nåtidens ideal for jenter vist ved retusjerte, tynne, pene, rike kjendiser, og disse ble da ”prinsessene”. Når den fattige jenta tar på seg masken feen tryller fram (altså sminke), blir hun ulykkelig ”soss”, og når hun da tar av seg masken igjen og møter en jente med ”sot i ansiktet” (altså nokså heftig øyesverte), har hun blitt ”emo”.

Vi spurte oss selv om det egentlig var lekser vi drev med da vi dro til Oslo og avbrøt spising og handling med oversminking og filming. Da jeg både har potensialet til å være soss og emo, ble jeg den fattige jenta, og ble kledd opp i støvletter, Burberry og urolig mye solpudder. Jeg følte meg ganske flau der jeg gikk rundt, og særlig da jeg ble plassert mellom to rulletrapper der masse folk kom opp fra togene og samtlige snudde seg og ville se hva som stod på. Etter dette tok jeg av meg lagene med solpudder og skiftet fra skinny jeans og hvitt til svart bukse, kjettingarmbånd, Marilyn Manson - t-skjorta og heftig eyeliner. Altså: Jeg hadde skifta farge på klærne mine, tatt AV solpudder og PÅ eyeliner, og det var helt utrolig hvor forskjellig folk så på meg. Plutselig ble alle blikk fylt med hat, der jeg før møtte vennlighet møtte jeg forakt, det var egentlig en ganske sær opplevelse, men likevel følte jeg meg mye mer vel i svarte klær enn med solpudder. Stine ble da også emo, og følte seg nok hakket mer utilpass enn meg.

Dagen gikk med til filming, og vi filmet enda mer hjemme hos meg. Så lagde vi et storyboard bestående av eventyret klippet fra hverandre setning for setning og post-it lapper som representerte de ulike klippene vi hadde, deretter gikk redigeringen i gang, på et apple-produsert program jeg ikke hadde brukt før.

Vi satset på å hente færrest mulig elementer fra andre steder enn det vi kunne produsere selv, og slik ble det også. Vi skrev eventyret selv, vi filmet alt selv, bildene vi hadde tegnet vi selv, sangen var egenprodusert og redigeringen stod vi altså for selv. Når jeg ser tilbake var vi kanskje litt lite resultatorienterte. Blant annet la vi stor vekt på bruk av allusjoner og kvalitet på bildene, og tenkte ikke på at det ville være enklere å oppnå en høyere karakter om vi ikke hadde satset på å være kreative, ha klare bilder og å være mest mulig selvforsynte, men heller valgt en veldig enkel historie som hadde kommet så godt som mulig fram, akkompagnert av copy-paste-bilder dømt til å vekke følelser som kunne serveres til en enkel, gjenkjennelig sang. Slik kunne bildene passet godt med musikken og den enkle historien, og den ville blitt akkurat så lett fordøyelig norske ungdommer trenger. Ved å spille på allerede produserte elementer som er sterke og assosiasjonsvekkende for seg selv, kunne vi kommet mye lenger enn ved å prøve å stå mest mulig på egne bein.

Mange andre hadde skjønt dette, og skjønte foreksempel hvordan det å bruke bilder av lidende barn sammen med sterk musikk vekker følelser og får fram budskapet på en god måte. En av de digitale fortellingene jeg i hvert fall la merke til, var Stian og Katrines photostory om den palestinske og den israelske gutten. Det ble veldig sterkt, og da de hadde plukket ut bilder som gir assosiasjoner og skaper en stemning, ble jeg nok en smule emosjonell, ja!

Temaene gikk mye på at avstand skaper forskjeller og at dette igjen skaper fordommer, det handlet mye om identitet og vennskap og hvordan disse virker inn på hverandre, og om jeg ikke lærte så mye mer (kanskje bortsett fra den nydelige og stillferdige historien om Anna Pavlova), fikk jeg mobilisert tanker om hva som skaper fordommer, om forskjeller i verden, om problemer med identitet og at det kan være vanskelig å være ung, eller rett og slett å være menneske. Livet er ikke for nybegynnere, var det noen som sa engang, og jeg er vel ganske enig i det.

Alt i alt likte jeg et slikt annerledes prosjekt, selv om jeg er ganske skuffet over egen innsats. Men det er alltid lett å være etterpåklok, særlig når man trodde man hadde evnene, men at de ikke strekker til. For min del kunne vi gjerne hatt et slikt prosjekt en annen gang og, nå som vi vet hva det ble sett etter, og da kunne jeg vist at jeg faktisk kan noe når det gjelder digitale hjelpemidler og produsering av tekster.