Om lyrikk

Om artistisk føleri og prosaens fastfood

Lyrikk har alltid vært et av de temaene jeg har gleda meg til i norskundervisninga. Mens andre har vært litt sånn ”nei uff, må vi dikte og sånn, da?”, har jeg likt lyrisk diktning, og begynte nok ganske tidlig å dikte for moroskyld. Etter hvert har jeg avansert fra fem-på-råd ”jeg, meg, vei, sei, grei”-diktingen, og de naive, enkle diktene om måker som kunne ønske de var kråker har blitt til litt dypere og litt mer uforståelige dikt.

Lyriske tekster er altså en av tre hovedsjangere innenfor skjønnlitteraturen, og er så å si skriftspråkets gave til den kreative. Det er lenge siden Welhaven skjelte ut Wergeland for å ikke følge den tidas ”lover” for hvordan man skulle skrive et dikt, og i dag kan man jo gjøre nesten som man vil. Til side settes reglene om rettskrivning, tegnsetting, og så videre, i lyrikken kan man utfolde seg fritt uten å tenke på regler. Ordene trenger jo ikke engang rime!

Av og til synes jeg diktene liksom blir litt for enkle, for frie, men, som på mange andre arenaer, er det vel tanken som teller. Jeg synes det fortsatt er litt rart at foreksempel et av Robert Rauschenbergs ”White Paintings”, altså en skokk ensfarga, hvite malerier, skal kunne sidestilles med storslagne, detaljerte malerier fra romantikken.

Et dikt jeg mener man kan trekke fram i denne sammenhengen, er Jan Erik Volds ”Dråpen/henger”:


Dråpen
henger der
ikke


Halvparten av oss ville kanskje tenkt over den kreative og uttrykksfulle formen som svært megetsigende og dyp. Kanskje refererer dikteren til vår forståelse av tiden, hvordan øyeblikket fanger vår bevissthet før det hele kan brase sammen og en hel tilværelse kan forandres på noen sekunder. Vold har skrevet fire ord, og vi kan bruke side opp og side ned for å tolke diktet, gjøre oss opp meninger. På den andre siden står nok endel og tenker ”herregud, det der kunne jeg også skrevet”, akkurat som mange mener de kunne malt et helt hvitt bilde uten at det hadde blitt kalt artisteri og stor kunst av den grunn.

Vår alles gode venn Wikipedia, sier: “Et dikt er en skreven eller talt tekst som i tillegg til å ha en meningsfylt sammenheng også har ordene ordnet slik at den blir fremsagt på en kunstnerisk måte som kommer tydelig til uttrykk for tilhørerne.”
Joda, veldig flott, men vil ikke dette i bunn og grunn bare si at :
1. dikt må bestå av tekst
2. denne teksten må ha mening for deg eller tilhørere ?

For det første er det vel egentlig tatt for gitt at et dikt består av tekst (selv om det sikkert snart er noen som drar fram et dikt bestående av et tomrom), og for det andre kan vel strengt tatt alt gi mening?


Et dikt jeg i hvert fall har funnet meningsfylt og dypt, er ”Dette er ikke en krig”, skrevet av den norske lyrikeren Stein Mehren i år 2000, og handler om krigen på Balkan på slutten av 1990-tallet, der forskjellige folkegrupper, blant annet serbere og albanere, var med. Her er de tre første versene:


Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag

Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger

Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig


Jeg har valgt å ha med dette diktet både på grunn av at jeg liker oppbygningen og språket, og fordi jeg synes temaet er veldig viktig og appellerer til meg da jeg har tenkt mange av de samme tankene.

Jeg synes det er veldig deilig at diktet klarer å komme med nye språklige bilder uten at det blir for sært og abstrakt, og at det er noenlunde struktur uten at det blir kjedelig å lese. Motivet i diktet er altså at måten media fremstiller krig på gjør at vi distansierer oss fra den og legger fra oss tankene om grusomhetene ute i verden med en gang vi switcher kanal. Temaet vil jeg si er manglende empatiske følelser for det som er fremmed og negativ samfunnsutvikling.
Mehren bruker flere språklige bilder. Forfatteren trekker inn følelsesladde ord som ”fotoalbum”, ”barnesenger”, ”minner”, og så videre. Disse ordene vekker følelser og assossiasjoner i oss, da de får oss til å tenke på de menneskene vi har kjære. Om vi hadde mistet våre nærmeste, ville vi blitt knust, det kunne virke som om livet ville sammen og alt ville vært trist og jævelig. I kriger som denne som tok sted på Balkan på 1990-tallet, samt i krigene som tar sted i dag, dør tusener av mennesker. For oss er dette trist statistikk som etter hvert blir økende tall vi blar over i avisene, men bak hver eneste døde står en familie, liv som er knust, et menneske som ikke fikk leve, en tom barneseng, et minne som nå bare finnes i et fotoalbum.

Ved å umenneskeliggjøre en krig lar vi oss selv glemme hva som skjer i verden, vi binder bind for øynene og velger å ikke høre. Ofte er det slik at vi ikke trenger å gjøre særlig mye for å redde et liv, men hva gjør vi? Vi feller kanskje en liten tåre for syns skyld før vi skifter kanal.


Lyrikk kan få fram følelser du ikke visste du hadde i deg, og det er kanskje det som er så fantastisk med dikt. Diktere kan ha en evne til å bruke språklige bilder, allusjoner og få oss til å tenke nytt på livet samtidig som det er lett og kjapt å lese. Etter å ha lest et dikt kan man velge å ta det som det er, eller å tolke og tenke. Dikt er prosaens fastfood. Kjapt, enkelt og deilig, om man da ikke får for mye av det gode. Og uansett hvor lite du kanskje tror du får i deg, fester det seg nok noe på sideflesket uansett !