Digitale fortellinger

Å våge å være annerledes - uten happy ending?

Jeg har alltid vært litt glad i data. Da jeg var yngre foret mor og far meg med ”lek og lær” cd-rom, og sangene om substantiv og verb er fortsatt bolta ganske godt inn i hjernen. De siste årene har jeg fått mer interesse for andre ting på datamaskinen, og jeg elsker å redigere bilder, musikk og film. Derfor ble jeg glad da vi fikk et prosjekt som gikk ut på å sette sammen bilder og lyd til en film, og jeg hadde vel sånn 10-20 ideer på en 10 sekunder. Og ambisjonene var der vel også til en viss grad der, det må innrømmes!

Gruppa ble bestående av Synn, Stine og meg, og vi starta med en brainstorming der vi landet på temaene ”vennskap” og ”å våge å være annerledes” med vrien ”kun ved å tørre å være deg selv, kan du oppnå ekte vennskap”. Ja, moralsk til tusen, og hva passer vel egentlig bedre til å få fram moral enn ved å bruke eventyr? Vi dro derfor en tilnærmet Æsop og brukte banale eventyrfigurer som prinsesser, slott og feer for å presentere et dagsaktuelt moralsk tema.

Også i filmen ble temaet satt på spissen. Den fattige jenta ble ei ulykkelig, blek jente med midtskill stuck i kjedelige klær og uten sminke foran TVen. Der ble nåtidens ideal for jenter vist ved retusjerte, tynne, pene, rike kjendiser, og disse ble da ”prinsessene”. Når den fattige jenta tar på seg masken feen tryller fram (altså sminke), blir hun ulykkelig ”soss”, og når hun da tar av seg masken igjen og møter en jente med ”sot i ansiktet” (altså nokså heftig øyesverte), har hun blitt ”emo”.

Vi spurte oss selv om det egentlig var lekser vi drev med da vi dro til Oslo og avbrøt spising og handling med oversminking og filming. Da jeg både har potensialet til å være soss og emo, ble jeg den fattige jenta, og ble kledd opp i støvletter, Burberry og urolig mye solpudder. Jeg følte meg ganske flau der jeg gikk rundt, og særlig da jeg ble plassert mellom to rulletrapper der masse folk kom opp fra togene og samtlige snudde seg og ville se hva som stod på. Etter dette tok jeg av meg lagene med solpudder og skiftet fra skinny jeans og hvitt til svart bukse, kjettingarmbånd, Marilyn Manson - t-skjorta og heftig eyeliner. Altså: Jeg hadde skifta farge på klærne mine, tatt AV solpudder og PÅ eyeliner, og det var helt utrolig hvor forskjellig folk så på meg. Plutselig ble alle blikk fylt med hat, der jeg før møtte vennlighet møtte jeg forakt, det var egentlig en ganske sær opplevelse, men likevel følte jeg meg mye mer vel i svarte klær enn med solpudder. Stine ble da også emo, og følte seg nok hakket mer utilpass enn meg.

Dagen gikk med til filming, og vi filmet enda mer hjemme hos meg. Så lagde vi et storyboard bestående av eventyret klippet fra hverandre setning for setning og post-it lapper som representerte de ulike klippene vi hadde, deretter gikk redigeringen i gang, på et apple-produsert program jeg ikke hadde brukt før.

Vi satset på å hente færrest mulig elementer fra andre steder enn det vi kunne produsere selv, og slik ble det også. Vi skrev eventyret selv, vi filmet alt selv, bildene vi hadde tegnet vi selv, sangen var egenprodusert og redigeringen stod vi altså for selv. Når jeg ser tilbake var vi kanskje litt lite resultatorienterte. Blant annet la vi stor vekt på bruk av allusjoner og kvalitet på bildene, og tenkte ikke på at det ville være enklere å oppnå en høyere karakter om vi ikke hadde satset på å være kreative, ha klare bilder og å være mest mulig selvforsynte, men heller valgt en veldig enkel historie som hadde kommet så godt som mulig fram, akkompagnert av copy-paste-bilder dømt til å vekke følelser som kunne serveres til en enkel, gjenkjennelig sang. Slik kunne bildene passet godt med musikken og den enkle historien, og den ville blitt akkurat så lett fordøyelig norske ungdommer trenger. Ved å spille på allerede produserte elementer som er sterke og assosiasjonsvekkende for seg selv, kunne vi kommet mye lenger enn ved å prøve å stå mest mulig på egne bein.

Mange andre hadde skjønt dette, og skjønte foreksempel hvordan det å bruke bilder av lidende barn sammen med sterk musikk vekker følelser og får fram budskapet på en god måte. En av de digitale fortellingene jeg i hvert fall la merke til, var Stian og Katrines photostory om den palestinske og den israelske gutten. Det ble veldig sterkt, og da de hadde plukket ut bilder som gir assosiasjoner og skaper en stemning, ble jeg nok en smule emosjonell, ja!

Temaene gikk mye på at avstand skaper forskjeller og at dette igjen skaper fordommer, det handlet mye om identitet og vennskap og hvordan disse virker inn på hverandre, og om jeg ikke lærte så mye mer (kanskje bortsett fra den nydelige og stillferdige historien om Anna Pavlova), fikk jeg mobilisert tanker om hva som skaper fordommer, om forskjeller i verden, om problemer med identitet og at det kan være vanskelig å være ung, eller rett og slett å være menneske. Livet er ikke for nybegynnere, var det noen som sa engang, og jeg er vel ganske enig i det.

Alt i alt likte jeg et slikt annerledes prosjekt, selv om jeg er ganske skuffet over egen innsats. Men det er alltid lett å være etterpåklok, særlig når man trodde man hadde evnene, men at de ikke strekker til. For min del kunne vi gjerne hatt et slikt prosjekt en annen gang og, nå som vi vet hva det ble sett etter, og da kunne jeg vist at jeg faktisk kan noe når det gjelder digitale hjelpemidler og produsering av tekster.