Mitt liv som hund er en svensk film som kom ut i 1985, basert på en roman av Reidar Jönsson, som sammen med regissøren Lasse Hallström har skrevet manus. Den ble godt mottatt av kritikere, vant en Golden Globe for beste utenlandsk film og ble nominert til Oscar.
Filmen åpner med et klipp av Ingemar og moren på en strand, et klipp på en forhenværende lykkefølelse, et kjært minne Ingemar har av moren, som vi får se flere ganger i løpet av filmen. Dette klippet er filmet halvlangt fra, og et litt diffust og gyllent filter gjør at en følelse av at dette er fortid, og en lykkelig sådan, gjerne opphøyd i Ingemars hode. Lyden er dempet, og noe av det eneste som høres er morens latter, den Ingemar så gjerne vil høre.
”Jäg skulle berettat alt, innan det ennå var tid”, er kanskje filmens første setning, et frampek om at tiden for noe kom til enn slutt, og vi tenker på død og en type skyldfølelse. Dette klippet etterfølges av et klipp som kommer mye senere i filmen, der Ingemar har løpt inn i et lysthus hos onkelen, og onkelen sier det ikke var meningen at Ingemar skulle få vite alt slik, et nytt frampek om at død vil komme.
Mitt liv som hund handler om gutten Ingemar, som bor med hans syke mor og en eldre bror i en leilighet i en svensk by på slutten av 50-tallet. De prøver på hver sin måte å takle en vanskelig hverdag: broren er delvis rebelsk og skylder på Ingemar når noe skjer; moren fordyper seg i bøker for å komme bort fra den slitsomme samtiden, og sender gjerne barna bort; Ingemar prøver å muntre opp moren og fortrenger virkeligheten. For å gi den syke moren fred og ro, blir brødrene sendt bort hver for seg, Ingemar for å bo hos onkelen, hans samboer, ”Tante Arvidsson” og gamle Arvidsson i Småland. Videre skildrer filmen Ingemars opplevelser på dette lille, rare stedet, hvordan han knytter bånd til mange av de litt spesielle karakterene her, og hvordan en gutt takler morens død.
Valget av tittelen er veldig gjennomtenkt, og sikter til hvordan Ingemar oppfører seg mer og mer som en hund ettersom livet hans blir mer og mer lagt i ruiner og det psykiske presset på ham blir større. Når ting går bra, er han som en logrende hund, morsom og livlig, og vil bare det beste, men når noe skjer og stress oppstår, kan omverdenen (da særlig moren) oppfatte ham som en trigger til videre ulykke, som en masete bikkje som gjør når situasjonen egentlig var ille nok fra før. Ingemars liv som hund vises først ved en litt skjult hundeaktig mentalitet, men senere ser vi ham på alle fire, bjeffende, og med et fordreid ansiktsuttrykk som en hund. Slik går tingenes tilstand mer og mer inn på hans psykiske helse.
I klipp som kommer innimellom av en stjernehimmel, kun akkompagnert av Ingemars tanker, får vi høre hans ”jamföringer”, tanker om at ”det kunne jo vært verre” han klynger seg til for å på sitt liv overleve. Her trekkes hunden Laika inn, og vi kan trekke sammenhenger mellom denne hundens ulykkelige skjebne og Ingemars skjebne; begge blir de (etter denne svenske guttens mening) sendt ut fra sin tilværelse, mot sin vilje, overlatt uten nok mat, dømt til å dø hen, å bli til overs.
Bortsett fra disse klippene med stjernehimmel, stranden og noen tilbakeblikk samt et par frampek (mest i begynnelsen), er handlingen framlagt kronologisk. Jeg ville ikke si det er en veldig typisk og framtredende spenningskurve i filmen, men mye av spenningen legges på det indre planet. Selve bildet har et lettere sepiafarget filter, noe som trekker oss litt bakover i tid. Rekvisitter og sanger hører til tiden, og filmen er godt gjennomarbeidet, uten anakronistiske elemneter slik jeg kan se det, og tidsånden underbygges også ved å trekke inn faktiske hendelser fra slutten av 50-tallet, blant annet Laika, boksing, det at mange fedre var dratt ut for å jobbe til sjøs, osv.
For å beskrive moren, har regissøren karakterisert henne med mange bøker, en ille hoste (som vi ser det er blod i, og vi skjønner at hun lider av den dødelige sykdommen turbekolose uten at dette nevnes på noen punkter) og stadige raserianfall. Vi får vite mye om Ingemar ved at han stadig havner i trøbbel, at han ikke klarer å drikke melk uten å skjelve masse på hånden, og at han holder seg for ørene når moren får raserianfall. Videre synes jeg flasken på starten forteller oss noe om både Ingemar, broren og en slags gryende nysgjerrighet på seksualitet som trekkes fram flere ganger i filmen. Blant annet Mannes grønne hår og Franson på taket trekkes fram som rariteter som skal beskrive Ingemars opplevelse av Småland.
Filmingen veksler for det meste mellom halvtotalt og nært bilde, og det er ingen korte klipp for å lage spenning, men en ganske avslappet filming. Soundtrackene består for det meste av halvmelankolske, men håpefulle pianosanger og den til tider surrealistisk framstilte Kokosnøtt-sangen onkelen spiller hele tida. Disse sangene er med på å framheve stemningen, den er liksom litt melankolsk, men samtidig håpefull.
Jeg mener budskapet i filmen er at det alltid finnes håp, og temaet det å føle seg til overs, skyldfølelse, lengselen etter å oppnå kjærlighet og hvordan dette kan påvirke psykisk helse. Ja, mange vil nok betegne denne filmen som litt sær og rar, men jeg synes den er god i ordets objektive forstand samtidig som jeg finner den underholdende og tankevekkende.
