Kunnskap gir superkrefter

Om OD, støvsuging og det å åpne øynene

Jeg kan med en gang si at jeg er en av de som har pakket meg inn i mitt lille, norske skjell og nekter å se at noen andre ikke har det som meg. Mine største problemer i hverdagen er som når vi ikke har mer spesialforkostblanding igjen og jeg må finne meg noe annet å spise om morgenen.

Et annet problem er skolen. Her i Norge er det in å ikke like skolen, og det er nok derfor jeg elsker å klage over den når jeg først har fritid. Jo mer skole vi har, jo verre er det, og lekser og prøver er jo den gang laget for å ødelegge livet vårt ved å ta bort våre dyrebare ungdomsår vi egentlig skulle brukt foran PC og TV.

På skolen ble sen sommer til høst, og OD-dagen nærmet seg med store plakater og skriv på itslearning. En dag ble vi stuet sammen i auditorium for å høre mer om hva dette faktisk går ut på. Pengene skal gå til jenter i Bangladesh slik at de kan få en utdanning, sa de, og da de har forstått at vi ikke hører på ord om de ikke kommer fra noe som kan minne om tv eller film, hadde de laget en film til oss.

Som alltid får jeg litt sjokk over å se hvordan folk bor i andre land, men klarte som vanlig ikke tenke meg at noen virkelig bor slik vi så de gjorde i Bangladesh. Jaja, tenkte jeg, dette er sikkert bare konstruert, jeg mener, når vi bor i villaer med 52” på veggen, espressomaskin på kjøkkenet og liksompeis på rommet, kan det da ikke være mennesker som bor i stråhytter i gjørma, men jeg klarte liksom ikke lukke skjellet mitt helt denne gangen. Da vi fikk besøk av en fra Bangladesh som hadde vært på det opplegget vi skulle tjene penger for, ble det hele litt mer levende, og jeg tror endel ble litt mer innstilte på å gjøre en innsats. 

OD-dagen kom, og jeg skulle jobbe hjemme, en ganske ny og fremmed opplevelse bestående av rydding, vasking og slikt, noe jeg alltid har ment skjer av seg selv. Faktisk ble jeg litt revet med, og skammet meg nesten litt da jeg fant ut hvor morsomt jeg syntes det var å støvsuge. Best å aldri si det til mor. Det endte med at jeg stod på i over syv timer, og da min provisoriske arbeidsgiver kom hjem, ble hun ganske imponert. Vi hadde blitt enig om at jeg skulle få 300 kr, men mor sa at siden jeg hadde vært så flink, kunne jeg få 200 kr sånn utenom.

Plutselig var det noe som stakk i meg, og en aldri så liten tankestorm fòr igjennom meg. Ropene om ”shangpla” fra Bangladesh-jentene på lerretet fylte hodet mitt, og jeg tenkte på jenta som sa hun ikke hadde fått gått ut, aldri hadde nok mat og nok skulle blitt giftet bort til en tretti år eldre lettere mannssjåvinist. Om hun fikk utdanning, ville så veldig mye løse seg og fremtiden hennes kunne se så mye annerledes ut, fikk jeg pengene kunne jeg få meg en topp jeg ville bruke en gang før jeg fant ut at den egentlig var litt stygg.

Jada, det endte med at OD fikk 500 kr av meg, og jeg følte meg en smule samaritan selv om jeg bare var en norsk jente som gav bort en bitteliten del av tiden min til å hjelpe andre som trengte det. For i bunn og grunn er vel det det minste de kan forvente av meg?

Bildene er hentet fra:
http://s3.amazonaws.com/kontroll_panel_3/images/uploads/1/b/ab4aeed7b851f15e82c0c391b711c4/custom.jpg

Oppgave om hvor privat nettet har blitt

Fanget på/ i nettet

Internett kan være så fantastisk flott på så mange måter, men av og til kan man erfare at nettet er akkurat det, et nett, og at legger du ut noe, så blir det der, til skue for alle som vil se. Ingenting er privat når du legger det deler det på internett, og du kan nesten se på det som en tatovering; det du legger ut må være noe du kan leve med at skal være der hele livet, noe som kan dras opp både av familie og under jobbintervju. Skillet mellom hva som er privat og offentlig har blitt mer og mer visket ut, og i dag eksponerer vi oss selv på måter vi for noen år siden aldri hadde funnet på å gjøre.

I dag har alle bortsett fra en i klassen facebook, og det sier noe om hvor enormt populært dette er. Selv om det ikke er lov, legger folk ut bilder av andre til alment skue, bilder som egentlig ingen burde få sett. Jeg har sett venner legge ut bilder av seg selv med smirnof i hånda foran en haug med tomflasker, og kan ikke la være å tenke på hvor mye stress de egentlig kan få for dette. Selv legger jeg ikke ut bilder uten å spørre folk om lov, og jeg legger aldri ut bilder av meg selv som jeg vet jeg kan komme til å skamme meg over om for eksempel familien min hadde sett dem.

Noe av det som er så bra (eller det motsatte) med internett, er for mange at sosiale barrierer brytes ned. Man spør folk man aldri har snakket med før om man skal være venner på facebook, og på msn tør man å si alt det man ikke tør å si i virkeligheten. For noen, for eksempel sjenerte personer, kan dette være en drøm, mens andre har opplevd at den ofte ekstremt lave terskelen mange har når det gjelder msn har blitt et mareritt.

Jeg kjenner personlig noen som har blitt utsatt for mobbing via msn, noe som førte til mye tristhet, hat, politianmeldelse og tårer. Dette og gjentatte beskjeder i barndommen fra min mor om farligheten av overeksponering på nettet har gjort at jeg har blitt ganske forsiktig selv, selv om jeg nok legger ut litt for mye informasjon om meg selv på nettet.

Mikronoveller

Å si det med seks ord

Det sies at Ernest Hemningway, han var vel den som startet det hele. Han hevdet han kunne skrive en hel fullgod historie med seks ord, og skrev noe han selv har sagt er et av hans beste verk. Og ja, disse små ordene er faktisk veldig nydelige, triste, og sier så utrolig mye:

For sale; baby shoes, never worn.

Nå har altså kortordsnoveller blitt in, og har blitt stort i Amerika med bokutgivelser og hurra-stemning i klasserom der før et slags hat mot skriving hadde rådet. I Norge kommer dette også for fullt, og blant annet hadde A-magasinet sist fredag en artikkel med masse innsendte mikronoveller. Og som mange av innsenderne sa, var det ganske enkelt å skrive, i og med at det kommer rett fra hjertet. Jeg har også skrevet noen, altså. De kan nok betraktes som sære, og de handler nok alle om det samme.

Kollapsende langdistanseløper - med livet som tredemølle

Kommet og gått, enda mer alene.

Alene blant titusener. Skyggen du belyste.

Bloggoppgave om skoletur til Det Norske Teateret

Jungelboka

Fredag 17. oktober var en annerledes skoledag. Tre klasser møtte opp ved Nationalteatheret klokka 10:30, uten så mye annen informasjon enn at nå skulle vi på workshop og senere teaterforestilling. Veien var ikke lang til Det Norske Teater, og vi fikk snart gå fra den skinnende aulaen til teatersalen. Radene bredte seg langt utover og oppover, og selve scenen var gjemt bak noe som så ut som en solid metallvegg, kun med en liten dør i. Ut av døra kom så dagens oppsetnings hovedperson: Adil Thathaal. Den 25 år gamle danseren og nå også skuespilleren, forteller om hans barndom med mobbing og lek i skogen ved Ullevåll og hvordan han gikk fra å nærmest være en utsøtt til å være en anerkjent og populær artist som nå spiller utstøtt på en av de mest kjente scenene i Norge.
Vi kanskje 90 elevene satt i salen og hørte på Adil fortelle, og selv om han kun var én foran hele den store scenen, fylte han på en eller annen måte rommet, og vi satt musestille og hørte på hans historie. Hvorfor vet jeg ikke helt, men han fortalte levende på en måte vi kunne identifisere oss med om tema som mange har vært borti, og han snakket engasjert om viktigheten av å ha en lidenskap og hvordan han hadde funnet hans; dansen.

Etter dette ”foredraget”, ble veggen trukket opp, og bak den åpenbarte det seg en stor scene med haugevis av rekvisitter, mye av det komponert som en snurrende plate. På de forskjellige sidene av denne plata, fant vi tilholdstedene til de forskjellige dyrene. Alt var bundet sammen, og på sett og vis så det ut som den perfekte lekeplass med stiger, trapper, trampoline, små rom etc, og alt var bygget opp som en forlatt og nedslitt storby. Jeg syntes det var utrolig med alt de hadde fått til, det så ut som en kreativ scenedesigner hadde fått oppfylt alle sine drømmer, alt viste seg liksom mulig! I tillegg var det pyroeffekter og til og med vindeffekter!

Først fikk vi gå gjennom scenen, noe som var ganske spennende, og så skulle vi sette i gang med workshopen. Klassene var delt inn i tre; aper, ulver, og vi var menneskene. Alle skulle lære hver sin dans som vi skulle vise fram etterpå. Selv om jeg etterpå skjønte at vi menneskene kanskje hadde fått den enkleste dansen, slet jeg da jeg personlig mener at jeg ikke har noen form for egenskaper når det gjelder dansing (ingen gode, i hvert fall). Det kan hende jeg har skjulte talenter når det gjelder dansing, men disse forble da i så fall fortsatt godt skjult etter workshoppen. Men likevel var det gøy å holde på, og det var gøy å se på de andre klassene.

Forestillingen startet etter noen små timer i Oslo, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente; ville det være et forsøk på å skape et overkult og hyperappellerende stykke rettet mot ungdom som fort kunne bli helt feil? Denne tanken ble i hvert fall ganske så kraftig motbevist. Jeg må si jeg elsket starten, den hele stemningen. Med kraftfull tolkning av Eye of the Tiger som ble så passende med budskapet om byen med det pulserende storbyhjertet, om evolusjon som gjerne kan kalles ondskap.

Og ja, jeg skjønner hvorfor forestillingen har fått så gode kritikker. Forestillingen var velkomponert og nyskapende uten å håne eller gå for langt bort fra den opprinnelige historien som er så kjent og kjær for mange. Jeg tror ingen kjedet seg selv om historien til tider jo var moraliserende, som seg jo hør og bør i ikke-abstrakte, fullstendige stykker. Sangene vi kjente igjen var et flott tilskudd, og jeg likte måten de ulike dyrene representerte ulike sosiale grupper - særlig apene! Historien fungerte flott i denne nye settingen, det var både logiske fornyelser (som at ilden ble erstattet med et våpen - da begge deler er noe dyr er redde for og kun menneskene kan håndtere) og spennende omgjøringer (som den overkåte Kill Bill-versjonen av Ka og den fornuftige transen Bagheera). Musikken og dansen toppet det hele, og altså, om det ikke er gjort klart, synes jeg denne oppsetningen var veldig god.

Bildet er hentet fra: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6255024

Tanker om norskfaget

Et fag med rom for egne tanker

Det er mange tunge, teoretiske fag på skolen der det forventes at man skal kunne fakta heller enn å tenke selv. Dette kan gjøre at man ikke får utviklet seg mentalt, men her skiller norsk seg ut. Vi som går på videregående bør jo kunne norsk og bruke norsk, og da er det fint at vi kan gå videre og i stedet for å pugge starte å tenke selv og gjøre oss opp egne meninger. Jeg liker altså norskfaget, for jeg liker å tolke ting og komme med egne konklusjoner. I en blogg har vi enda større mulighet til å gjøre dette, og det virker som et fin måte å komme mer inn i norskfaget på, på en ny måte.

Jeg synes det er bare bra at vi skal ha norsk i tre år, det er jo et viktig fag, for noe av det viktigste vi mennesker som jo er sosiale gjør, er å kommunisere. Og kommunkasjon er jo i stor grad det språk i det hele tatt handler om. Jeg liker best tolkning, novelleskriving og dikt i norskfaget, men gramatikk og regellæring er også greit da jeg ikke sliter med dette. Nynorsk er helt greit, og jeg synes det er et fint skriftspråk som forteller noe mer om den norske kulturen.
Jeg merker jo at det er litt annerledes å plutselig bli usikker på ting du har i hånda når det gjelder norsk, og bør nok øve på å skrive mer og bøye verb for å bli flinkere i faget.

Testblogging

Første innlegg

Dette er en testblogging for å.. teste.