Kunnskap gir superkrefter

Om OD, støvsuging og det å åpne øynene

Jeg kan med en gang si at jeg er en av de som har pakket meg inn i mitt lille, norske skjell og nekter å se at noen andre ikke har det som meg. Mine største problemer i hverdagen er som når vi ikke har mer spesialforkostblanding igjen og jeg må finne meg noe annet å spise om morgenen.

Et annet problem er skolen. Her i Norge er det in å ikke like skolen, og det er nok derfor jeg elsker å klage over den når jeg først har fritid. Jo mer skole vi har, jo verre er det, og lekser og prøver er jo den gang laget for å ødelegge livet vårt ved å ta bort våre dyrebare ungdomsår vi egentlig skulle brukt foran PC og TV.

På skolen ble sen sommer til høst, og OD-dagen nærmet seg med store plakater og skriv på itslearning. En dag ble vi stuet sammen i auditorium for å høre mer om hva dette faktisk går ut på. Pengene skal gå til jenter i Bangladesh slik at de kan få en utdanning, sa de, og da de har forstått at vi ikke hører på ord om de ikke kommer fra noe som kan minne om tv eller film, hadde de laget en film til oss.

Som alltid får jeg litt sjokk over å se hvordan folk bor i andre land, men klarte som vanlig ikke tenke meg at noen virkelig bor slik vi så de gjorde i Bangladesh. Jaja, tenkte jeg, dette er sikkert bare konstruert, jeg mener, når vi bor i villaer med 52” på veggen, espressomaskin på kjøkkenet og liksompeis på rommet, kan det da ikke være mennesker som bor i stråhytter i gjørma, men jeg klarte liksom ikke lukke skjellet mitt helt denne gangen. Da vi fikk besøk av en fra Bangladesh som hadde vært på det opplegget vi skulle tjene penger for, ble det hele litt mer levende, og jeg tror endel ble litt mer innstilte på å gjøre en innsats. 

OD-dagen kom, og jeg skulle jobbe hjemme, en ganske ny og fremmed opplevelse bestående av rydding, vasking og slikt, noe jeg alltid har ment skjer av seg selv. Faktisk ble jeg litt revet med, og skammet meg nesten litt da jeg fant ut hvor morsomt jeg syntes det var å støvsuge. Best å aldri si det til mor. Det endte med at jeg stod på i over syv timer, og da min provisoriske arbeidsgiver kom hjem, ble hun ganske imponert. Vi hadde blitt enig om at jeg skulle få 300 kr, men mor sa at siden jeg hadde vært så flink, kunne jeg få 200 kr sånn utenom.

Plutselig var det noe som stakk i meg, og en aldri så liten tankestorm fòr igjennom meg. Ropene om ”shangpla” fra Bangladesh-jentene på lerretet fylte hodet mitt, og jeg tenkte på jenta som sa hun ikke hadde fått gått ut, aldri hadde nok mat og nok skulle blitt giftet bort til en tretti år eldre lettere mannssjåvinist. Om hun fikk utdanning, ville så veldig mye løse seg og fremtiden hennes kunne se så mye annerledes ut, fikk jeg pengene kunne jeg få meg en topp jeg ville bruke en gang før jeg fant ut at den egentlig var litt stygg.

Jada, det endte med at OD fikk 500 kr av meg, og jeg følte meg en smule samaritan selv om jeg bare var en norsk jente som gav bort en bitteliten del av tiden min til å hjelpe andre som trengte det. For i bunn og grunn er vel det det minste de kan forvente av meg?

Bildene er hentet fra:
http://s3.amazonaws.com/kontroll_panel_3/images/uploads/1/b/ab4aeed7b851f15e82c0c391b711c4/custom.jpg