Film kan brukes i mange sammenhenger.
Sammen med taco og familien en søndags kveld, som storfilm på kino med popcorn, eller som surring i bakgrunnen når lekser skal gjøres. Jeg hadde lenge sett på film som en sosial aktivitet, i hvert fall før min eks-norsklærer, en lutrygget trettiåring fra Volda med forkjærlighet for P2, Are Kalvø, Justin Timberlake og makrell i tomat, prøvde å omvende oss «jaa, 14-15-16-åringar, er de ikkje det??», til å gjennomgå en kulturell modningsprosess. Et av stegene for å oppnå en finere kultursans, var, i tillegg til å velge Nrk2 som nr 1 på fjernkontrollen i stedet for TvNorge eller Tv3, var å se film alene. Film skulle taes inn, gå inn i hjernebanken, oppleves, gråtes eller les til, uten irriterende venner eller kjærester som satt ved siden av, kommenterte, lagde lyder, smattet og lignende.
Så da vi fikk i oppgave å analysere en film, jagde jeg mor, far og søster ut av huset, trakk for gardiner, slo av alle lys i huset, satt et glass brus foran meg, skrudde på lyden på fullt, og satt rett opp og ned i sofaen, mens den kanskje 2 timer lange filmen rullet på den store skjermen foran meg. Film har ikke helt blitt det samme siden, og den representative filmen har blitt en av mine absolutte favoritter.
Sin City, basert på Frank Millers populære tegneserier «That Yellow Bastard», «The Big Fat Kill», med flere, med full lyd, bass, ja, fullt eksponert mot stillheten og mørket i stua, ble en opplevelse for seg selv. Filmen er estetisk fantastisk, gjennomført, tegneserie-aktig, med masse spenning, gode skuespillere, et manus der 80% av replikkene er satt som «quotes» på imdb, og så mye underliggende og ved første øyekast uforståelig at de fleste kulturelle analytikere ville kost seg glugg i hjæl. Tema som ulykkelig kjærlighet, hevn og lengsel etter en mening i livet bæres fram av fargebruk, filter, karakterer, miljø, til og med været og tiden på døgnet. Jeg har hørt noen ytre ord som «kjedelig», «meningsløs» og «uforståelig» - men kunne ikke vært mer uenig. Det fantastiske visuelle er nok det jeg elsker mest ved filmen, at svart/hvitt-bildet brytes av fremhevende farger, at bildet av og til glir over til en slik sammensetning av svart og hvitt at det blir som en tegneserie. Blod, avkuttede kroppsdeler, marerittaktige scenarioer – jeg bare elsker det.
Soundtracket var også en periode favorittsangen min, og jeg har derfor valgt å legge ut en fanfilm laget ut fra sangen "Cells" og diverse klipp fra filmen.
Jeg liker filmer som presenterer mennesker med et eget syn på verden, som får meg til å tenke, men på en finurlig og spissformulerende måte. Fight Club er også en av de beste filmene jeg har sett – men den er rett og slett så genial at jeg ikke tør se den igjen. Også her er manuset veldig veldig bra, og jeg synes denne filmen viser endel av disse på en bra måte:
Men egentlig er ikke «gode» filmer noe jeg liker. Sånn som de filmene jeg har sett opp gjennom årene på skolen, Hawaii,Oslo, Babel, osv... jeg kan nesten si jeg har et hat mot de moderne filmene der alt skal være så utrolig trist, deppressivt, leit, man skal liksom lære at livet ikke har noen mening ved hjelp av svette, tårer, kaldt videofilter, stillhet, finurlig musikk, urettferdige skjebner. Problemet er, sier i hvert fall mine venner, at jeg tenker for mye. Spinner videre på det forferdelige til det virker som forenelig med mitt eget liv, min egen framtid.
Derfor ser jeg heller på lystige, koslige, morsomme jentefilmer fra Hollywood, gjerne med klisjéen om at den stygge eller talentløse vinner drømmeprinsen eller fotballkampen, med glossy filter og happy ending. Filmer som jeg vet ender trist gidder jeg rett og slett ikke se, i stedet er det filmer som «Bend it Like Becham», «Bring it on», «Prinsesse på prøve» og «The Devil Wears Prada» jeg liker best å se, enten med venninner, mens jeg tar på neglelakk eller gjør lekser, eller mens jeg gjør andre ting. Britiske romantiske komedier kan sies å være en favorittsjanger. Hvis jeg er i humør til det også geniale thrillere – sånn som Fight Club. Men som oftest blir det søppelfilmer, og selv om antall filmer jeg ser i uka har gått kraftig ned, ser jeg kanskje fortsatt en film i uka.
hentet fra: http://www.planetbollywood.com/Pictures/Posters/bilb1.jpg
Om min tidligere norsklærer lyktes med å modne min kulturelle sans, er jeg ikke helt sikker på, men han fikk meg i hvert fall til å se på film på en annen måte, og fikk meg til å oppdage «Sin City» på en fullverdig måte. Så får det heller være med klisjéfilmene og komediene, selv om man kanskje kan tro at treretters kvalitetsmiddag kan være det beste, er fastfood også herlig å slafse i seg når man vil underholdes kjapt, trygt og billig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar