Sang om søndagsfølelsen

Som nevnt tidligere, er søndags formiddag en av de verste tidene i uka.. har til og med skrevet en sang om denne følelsen, som, ja, kanskje er litt sær, men som formidler det jeg mener om søndags morgen/formiddag ganske godt!

Chips on a Sunday Morning 

Sunday morning and reality kicks in
It’s the day after the day, that you took my heart away

All I want to do is to be able to go back
The movie credit’s over and the screen it has turned black

Everything that’s left from yesterday is all the memories
I wake up this Sunday Morning and the silence makes me scared
All the music and the people - gone, and wurst of all you are
And now I am all on my own, after all again alone
And I am

Eating chips on a Sunday morning - cause I have nothing else to eat
Eating chips on a Sunday morning - cause I need it more salty than sweet
Why, why can’t I go back, to the place where I belong?
Why must I start living all on my own?
Eating chips on a Sunday morning, cause I’m all alone again
Eating chips on a Sunday morning, I am all alone again

I’m having this melancholic hang-over, trying to figure out my way
I’m trying to chase all these blue thoughts of mine so far away
The morning’s full of grey fog, silence, where did the bird song go?
Why does it seem like I’m the only one on earth right now?
I am

Eating chips on a Sunday morning - cause I have nothing else to eat
Eating chips on a Sunday morning - cause I need it more salty than sweet
Why, why can’t I go back, to the place where I belong?
Why must I start living all on my own?
Eating chips on a Sunday morning, cause I’m all alone again
Eating chips on a Sunday morning, I am all alone again

It’s another Sunday morning when I’m waking up all blue,
and I cannot think of nothing else than that I’ve lost you
I have lost you, I’ve lost you
Eating chips on a Sunday morning cause you’re gone
- you are gone

Reklame

Fra mas på MTV til reklamer med flax 

Reklame er en utsendelse fra en sender til mange mottakere, der budskapet er de positive sidene ved senderes produkt eller sak, og det brukes gjerne sammensatte tekster med innslag av for eksempel humor, farger, bruk av kjendiser eller andre virkemidler for å lokke forbrukerne til å kjøpe eller støtte det det reklameres for. Informere og påvirke. Reklame kjennetegnes av at den ofte bare viser ting fra en sak, og at den belyser positive sider ved et produkt. Teksten eller talen er såkalt appellerende tekst, og henvender seg til forbrukerne.



Mange virkemidler som ofte kan virke litt irrelevante, trekkes inn. De som lager reklamer gjør alt for at den skal appellere til oss. Retoriske spørsmål eller inntrekking av hverdagslige episoder der produktet hadde passet bra inn får oss til å tenke at vi selv burde ha et slikt produkt. Videre brukes virkemidler som ordspill, musikk, farger og humor eller det å spille på følelsene våre for at vi skal legge merke til og huske reklamen og merkenavnet. Når vi først husker merkenavnet kan det være at underbevisstheten eller følelsene våre får oss til å velge et produkt over et annet, eller det kan være det positive som nevnes som får oss til å velge et produkt. Uansett må det være kjapt, lett og til en viss grad underholdende.

Alt dette vet vi, i hvert fall er det noe almuen kan tenke seg til, altså at flinke reklamemakere kan bore seg inn i hjernen vår og selge oss ting vi ikke har bruk for. En bransje av kynikere som får det kapitalistiske samfunnet til å surre videre, til vi er så hjernevaskede at vi tror at Vanish Oxi Action er meningen med livet.


Når det er sagt elsker jeg reklame. Sånn til en viss grad i hvert fall. Ofte tar jeg meg i å heller ville se på reklamepauser enn de faktiske programmene på TV. Men det spørs jo såklart veldig på kanalen, og reklamestilen varierer ganske mye. Mens jeg ler og nynner til gjennomarbeidede høybudsjettsreklamer på Tv2, kunne jeg gjerne kvelt «den uultrasøte» «Howie the Hamster» og begravd Jamba levende under alle deres mobilbakgrunnsbilder («NYHET, få speeeeennende wallpapers til din mobil!! Åhhnei, ishjertet smelter! Taa det rolig, det er bare å plugge mobilen inn i laderen, så fryser ishjertet til is igjeen») og do-humor-ringetoner. En mulig annen løsning hadde vært å slutte å se på MTV....



Men egentlig altså, synes jeg reklamens verden er ganske fascinerende, og det er spennende å lære om hva vi egentlig blir påvirket av. Det er jo forsket på hvilke farger, sanger, ja til og med lukter, som får oss til å tenke eller føle annerledes. Blant annet skal visstnok appelsinlukt få folk til å lugna ner såpass mye at essensen er blitt pumpet ut i luftsystemene i fengsel, og vært effektive!

Morsomt, men også ganske skummelt. Forskerne gir informasjon videre til reklamemakerne, og hvem vet hva som kan skje i framtiden når de vet om alle virkemidler som gjør at de kan smyge seg inn i hjernen vår og selge oss hva som helst. Jeg mener, jeg har allerede nesten stupt til telefonen for å kjøpe plater som renser sølv og mynter på et blunk og belter som gjør at du kan bygge muskler mens du ser på tv.

Løsningen på dette problemet var da å slutte å se på TV-shop. For andre reklamer blir jeg ikke så veldig påvirket av (tror jeg). Når jeg først er i en butikk har jeg for det meste tenkt igjennom reklamen, og velger å ikke kjøpe denne om jeg forstår at det bare er crap. 

En søt reklame jeg vil trekke fram som et eksempel på en god reklame, er flax-reklamen "Firkløver". 

Filmen kan nesten regnes som kunst, og er rolig og stillferdig samtidig som det er framdrift i filmen og man har lyst til å se mer. Symbolet for "Flax" vises gjennom hele filmen i form av at mennesker har firkløvere som hoder, og logoen kommer derfor godt fram. Budskapet klinger også godt, og originaliteten er det ingen ting å si på! 

Mine filmvaner

Min tidligere norsklærers forsøk på å omvende meg og skjelettene som forstatt finnes i film-hylla

Film kan brukes i mange sammenhenger.

Sammen med taco og familien en søndags kveld, som storfilm på kino med popcorn, eller som surring i bakgrunnen når lekser skal gjøres. Jeg hadde lenge sett på film som en sosial aktivitet, i hvert fall før min eks-norsklærer, en lutrygget trettiåring fra Volda med forkjærlighet for P2, Are Kalvø, Justin Timberlake og makrell i tomat, prøvde å omvende oss «jaa, 14-15-16-åringar, er de ikkje det??», til å gjennomgå en kulturell modningsprosess. Et av stegene for å oppnå en finere kultursans, var, i tillegg til å velge Nrk2 som nr 1 på fjernkontrollen i stedet for TvNorge eller Tv3, var å se film alene. Film skulle taes inn, gå inn i hjernebanken, oppleves, gråtes eller les til, uten irriterende venner eller kjærester som satt ved siden av, kommenterte, lagde lyder, smattet og lignende.

Så da vi fikk i oppgave å analysere en film, jagde jeg mor, far og søster ut av huset, trakk for gardiner, slo av alle lys i huset, satt et glass brus foran meg, skrudde på lyden på fullt, og satt rett opp og ned i sofaen, mens den kanskje 2 timer lange filmen rullet på den store skjermen foran meg. Film har ikke helt blitt det samme siden, og den representative filmen har blitt en av mine absolutte favoritter.

Sin City, basert på Frank Millers populære tegneserier «That Yellow Bastard», «The Big Fat Kill», med flere, med full lyd, bass, ja, fullt eksponert mot stillheten og mørket i stua, ble en opplevelse for seg selv. Filmen er estetisk fantastisk, gjennomført, tegneserie-aktig, med masse spenning, gode skuespillere, et manus der 80% av replikkene er satt som «quotes» på imdb, og så mye underliggende og ved første øyekast uforståelig at de fleste kulturelle analytikere ville kost seg glugg i hjæl. Tema som ulykkelig kjærlighet, hevn og lengsel etter en mening i livet bæres fram av fargebruk, filter, karakterer, miljø, til og med været og tiden på døgnet. Jeg har hørt noen ytre ord som «kjedelig», «meningsløs» og «uforståelig» - men kunne ikke vært mer uenig. Det fantastiske visuelle er nok det jeg elsker mest ved filmen, at svart/hvitt-bildet brytes av fremhevende farger, at bildet av og til glir over til en slik sammensetning av svart og hvitt at det blir som en tegneserie. Blod, avkuttede kroppsdeler, marerittaktige scenarioer – jeg bare elsker det.

Soundtracket var også en periode favorittsangen min, og jeg har derfor valgt å legge ut en fanfilm laget ut fra sangen "Cells" og diverse klipp fra filmen.



Jeg liker filmer som presenterer mennesker med et eget syn på verden, som får meg til å tenke, men på en finurlig og spissformulerende måte. Fight Club er også en av de beste filmene jeg har sett – men den er rett og slett så genial at jeg ikke tør se den igjen. Også her er manuset veldig veldig bra, og jeg synes denne filmen viser endel av disse på en bra måte:




Men egentlig er ikke «gode» filmer noe jeg liker. Sånn som de filmene jeg har sett opp gjennom årene på skolen, Hawaii,Oslo, Babel, osv... jeg kan nesten si jeg har et hat mot de moderne filmene der alt skal være så utrolig trist, deppressivt, leit, man skal liksom lære at livet ikke har noen mening ved hjelp av svette, tårer, kaldt videofilter, stillhet, finurlig musikk, urettferdige skjebner. Problemet er, sier i hvert fall mine venner, at jeg tenker for mye. Spinner videre på det forferdelige til det virker som forenelig med mitt eget liv, min egen framtid.

Derfor ser jeg heller på lystige, koslige, morsomme jentefilmer fra Hollywood, gjerne med klisjéen om at den stygge eller talentløse vinner drømmeprinsen eller fotballkampen, med glossy filter og happy ending. Filmer som jeg vet ender trist gidder jeg rett og slett ikke se, i stedet er det filmer som «Bend it Like Becham», «Bring it on», «Prinsesse på prøve» og «The Devil Wears Prada» jeg liker best å se, enten med venninner, mens jeg tar på neglelakk eller gjør lekser, eller mens jeg gjør andre ting. Britiske romantiske komedier kan sies å være en favorittsjanger. Hvis jeg er i humør til det også geniale thrillere – sånn som Fight Club. Men som oftest blir det søppelfilmer, og selv om antall filmer jeg ser i uka har gått kraftig ned, ser jeg kanskje fortsatt en film i uka.



hentet fra: http://www.planetbollywood.com/Pictures/Posters/bilb1.jpg

Om min tidligere norsklærer lyktes med å modne min kulturelle sans, er jeg ikke helt sikker på, men han fikk meg i hvert fall til å se på film på en annen måte, og fikk meg til å oppdage «Sin City» på en fullverdig måte. Så får det heller være med klisjéfilmene og komediene, selv om man kanskje kan tro at treretters kvalitetsmiddag kan være det beste, er fastfood også herlig å slafse i seg når man vil underholdes kjapt, trygt og billig.

Reklameprosjekt for Sandvika

Xoxo, Sandvika

Jeg skulle liksom prøve å ikke skrive et to sider langt innlegg denne gangen, men siden temaet denne gangen er reklameprosjektet vårt, har jeg jo selvfølgelig mye på hjertet. Det beste hadde kanskje vært om jeg hadde tatt det hele i 400% hastighet som i filmen vår (noe som viste seg å være et supert virkemiddel for å få 60 minutter film ned til stakkars maks 7), men jeg kan da ta noen deler i stikkords form.

Bra gruppe
Mye kreativitet
En smule lite struktur
Litt for stor grad av «konstruktiv» sukkertilførsel
Litt for mye kreativitet....
Mer og mer intensiv jobbing mot slutten
Litt for lite søvn ..
og ALT for mange tekniske problemer (som jeg av ønske om fortrengelse velger å ikke greie ut om her, men kan i hvert fall si at blant annet ble 5 timer av en lørdags formiddag brukt på kundesupport på Elkjøp) 

Fredag sjette mars fikk vi utdelt oppgaven om å lage en informativ og til en viss grad appellerende sammensatt tekst om vår kjære skole. Da jeg er litt over gjennomsnittet interessert i alt som heter digital redigering, ble jeg veldig glad da vi fikk denne oppgaven, en type oppgave jeg hadde verket etter å få helt siden prosjektet med digitale fortellinger.
Allerede i løpet av de 5 minuttene vi fikk på slutten av en norskdag til å jobbe, fikk vi mange ideer og fant ut hvordan vi skulle forme filmen. Jeg kan ikke akkurat skryte av at arbeidsøkten neste fredag var like effektiv, men prosjektet tok mer og mer form. Vi ble enige om å filme neste torsdag, og far og jeg var på Elkjøp så sent som dagen før, og fikk endelig ut fingern og investerte i et lenge etterlengtet HD-videokamera.

Alle hadde med seg kostymer på torsdag, og vi brukte timene etter skolen til å gjøre mesteparten av filmingen. Stian hadde nok fått en ganske klar visjon om hvordan vi skulle filme, og ledet an. Jakob filmet, og alle var med på klippene. Det var endel som så litt rart på denne gjengen bestående av en «keeg», «soss», «emo», og så videre.



På kvelden dro far og jeg tilbake til Sandvika, og jeg filmet motorveien, kulturhuset, Sandvika vgs, broa, med mer, som jeg satt sammen til en «Gossip Girl»-inspirert innledning på Final Cut. Etter å ha filmet en gang til og jobbet sammen om å få ferdig materiale til filmen, redigerte vi, og fikk til slutt fram et produkt vi ble ganske fornøyde med.

Alt i alt var det et morsomt og interessant prosjekt, mye takket være en bra gruppe der alle var engasjerte og veldig lystne på å jobbe for å få til en bra film. Det var gøy å komme til «finalen», og jeg synes vinnerfilmen absolutt fortjente sin plass!

Kåseri

Dette er et kåseri jeg skrev med en venninne, litt annerledes enn  hva jeg pleier å skrive, og på nynorsk faktisk..!

Ein hyllest til mannen

 

Det er seint på kveld og alle dyra har flokka seg attmed vassholet. Sakte kjem ein luskande skapning til syne. Dyret er hårete, utan kjennskap til hygiene, er ulærd i naturen sine jaktmarker og svekka for alle kommunikative evner. Dyret har svolt i blikket og sakte, men sikkert peilar det seg inn eit mål. Dyret svelgjer sine dyriske lyster og bestemmer seg for å gå sakte og strategisk til verks. Det krummar ryggen, slikkar seg rundt munnen og bevegar seg sakte mot dei andre dyra. Omsider kjem det fram til det utvalde byttet, det stiller seg ved sidan av ho og seier med smørstemme: «Hei, vil du vere med heim til meg og leike støvsugar? Du sug, eg ular?»

 

Mannen har alltid vore ein jaktar. I det siste har eg fått oppleve ei ukjent form for jakt, ei moderne, men akk, så primitiv form for jakt. I all desperasjon om å følgje sine mannlege instinkt, har byttedyra brutalt blitt bytta ut med kvinner i alle aldersgrupper. Denne sørgjelege jakta som dei fleste kvinner har blitt utsett for seint ein laurdag kveld eller grytidleg søndag morgon, er eit skrik om hjelp frå usselege menn med påbegynnande midtlivskriser og hawaii-skjorter. Dessverre er dei fleste uinteresserte i gutar med små penisar, store planar og dårlege sjekkereplikkar. Denne uheldige tranga til å jakte, som dessverre er umuleg å kurere, kjem ofte etter nokre få øl av menn som verken har hår på eller vett i hovudet. Mennene har tråkka inn på ukjent territorium, og dei gjer det ikkje med stil.

 

Med dette fenomenet har vi fått ein ny generasjon av «fjortisar». Desse kvinnene har for lengst kome ut av puberteten og er langt forbi alderen kor g-strengene burde byttast ut med dei mindre sexy bestemorstrusene. «Fjortisane” er ofte over 50 og bytter gladeleg ut duken i den koselege seniorleiligheten med eit laken hjå ein «spenstig» mann som ikkje treng å sove med dyne då han har nok pels på ryggen til å varme alle eskimoane på Arktis. Dette lykkelege paret varer sjeldant lenger enn at mannen har ete ein passe mengde lausnegler i form av uønska «paprika» på grandiosaen, og kjærleiken sin odør dempast av kvinna sitt umettelege behov etter parfyme frå Nille.

 

 

Men det desse og eigentleg alle kvinner vil ha, er mennene av type ein eller to på mannestigen. På toppen er dei kjekke , velståande, velartikulerte mennene, som ikkje treng å bruke replikkar i si jakt, då kvinner villig let seg slakte på lakenet, gong etter gong. Som nummer to, etter dei velartikulerte mennene, kjem kvinnebedårarne, dei som ikkje har pengar, men som latar som. Dei er flørtande, og praten går lett. Etter dette kjem det diverse menn av lavere rang; politikare; idrettsstjerner; aleinepappaer; lærare; avdanka idrettsstjerner; litt for sunne turgåare; nerdar; datanerdar; gutar frå videregåande med falskt leg; gutar frå videregåande utan falskt leg; eldre menn med falskt leg; menn som pleidde å vere kvinner, med falskt leg; polske bryggjearbeidare   utan sengelappen; jegere med innøvde sjekkereplikker frå ei heller tvilsam nettside, og etter alle disse mennene, nokre av dei er tabbar du skulle ønskje du aldri hadde gjort, kjem toppen av lavmål: Danskebåtmannen.

 

Danskebåtmannen held seg for det meste for seg sjølv, frå måndag til torsdag. Men når Colorline setter fart mot nye landegrenser vaknar mannen i honom. Han blir fyrst observert i baren kvar han fort hiv innpå eit par øl og to posar peanøtter, han har ein uvanleg lang smalltalk med ei stadig meir oppgitt intetanande tobarnsmor som har tatt helgen fri for å kose seg med venninner. Ho vil ikkje sjå inn i dei brune auga som omhyggeleg er ramma inn av nokre sikkeleg barske augebryn, og ser seg desperat rundt etter ei av venninnene hennar som har vore så heldige å finne ein mann av type 1 eller 2.

Etter få minutt med overanstrengte latterbrøl som har tatt hardt på danskebåtmannens fysiske helse, forsvinner kvinna, og han blir sittande att ved baren aleine, og det gryande håpet har blitt til sveitteflekker på den nyinnkjøpte rosa skjorta, som nok så ein del betre ut på den noko yngre modellen i katalogen.

 

Etter nokre shots ser han på nytt ein sjanse, han luskar fram frå ingenstad under «Love Me Tender», ein ballade forlengst gått ut på dato, som kjærleg framføres  av den underbetalte rumenske keyboardisten, og danskebåtmannen kjem med ein replikk. Om denne replikken mot formodning lykkes, kan det hende denne heldige kvinna får seg ein turbulent svingom og ein oppvisning av magefleskakrobatikk ho seint vil gløyme.

Etter gjentatte forsøk ser mannen at han ikkje får noko utbytte av årskortet sitt på Colorline i dag heller, og han går stille til sengs mens alle kvinner pustar letta ut og opnar knappen på skjorta som dei iherdig lukka då danskebåtmannen byrja sikle.

 

Mens vi andre ventar på at danskebåtmannen og ”generasjonsfjortisane” omsider kan finne kvarandre under ”happyhour”, er det altså heldigvis mange andre menn å ta av. Men uansett om ein er heldig og får temma ein mann frå det øvre sjiktet av mannstigen, vil dei alle før eller sidan bli forandra til den arbeidande mannen, han som kvar kveld kjem heim til familien med pengar og løftar om betre sexliv, sjølv om begge partar veit at det aldri kjem til å skje.

 

Menn har i generasjonar vore dei sterkaste og mest velutvikla i samfunnet, jegerane som får det heile til å gå rundt. Det er i kvart fall det dei trur sjølv, men etter å gjentatte gonger ha møtt desse såkalde «herrane» i nesten dyriske tilstandar og høyrt verdas verste sjekkereplikkar, har vi kvinner forlengst skjønt kven det er som eigentleg styrar. Menn, i all sin uvitenheit, har alltid gjort sin utkårede til lags. Dei gjer alt for å hjelpe den «stakkars kvinna», som gjerne leiker hjelpelaus og uforståande for å oppnå sin vilje. I lange tider har kvinna hatt mannen i si hule hand, og mens mannen slit for mat på bordet, kan kvinna sitje på sidelinja og leve livet.

 

Men uansett kor dårlege dei saftege replikkane er, uansett kor mye mageflesk som tyter ut mellom knappehola på den åh, så sexy hawaii-skjorta, beundrar vi kvinner mennene sine fantastiske pågangsmot som skin like sterkt uavhengig av kor mange gonger han blir avvist på ein kveld. Men dykk gutar, no må dykk huske at det enkle er ofte det beste. Sjølv danskebåtmannen kan smigre med nokre hyggelege ord, ein omtenksam klem og ein litt for dyr Prada-veske.

 

 

The 7 things you don't need to know about me-meme

7 ting du ikke trenger å vite om meg


Jeg har aldri skjønt helt greia med kniv og gaffel (og har flere ganger fått høre at kjøttet allerede er dødt og jeg ikke trenger å drepe det en gang til)
Den mest spilte sangen på iPoden min er Crushcrushcrush av Paramore
Jeg mener turn, høydehopp og Jamba aldri burde blitt funnet opp
Verste tida i uka er søndags formiddag, særlig det å høre kirkeklokkene
Jeg kan aldri få sett «Sin City», «Bend it like Becham», «Prinsesse på prøve» eller «Bring it On 1» nok ganger
Det er kanskje 2000 bilder av blader med dråper på på macen min
Jeg fikk 2+ i langrenn på ungdomsskolen

Jeg tagger Mina, Kristian og Camilla..!

Analyse av film

Mitt liv som hund

Mitt liv som hund er en svensk film som kom ut i 1985, basert på en roman av Reidar Jönsson, som sammen med regissøren Lasse Hallström har skrevet manus. Den ble godt mottatt av kritikere, vant en Golden Globe for beste utenlandsk film og ble nominert til Oscar.


Filmen åpner med et klipp av Ingemar og moren på en strand, et klipp på en forhenværende lykkefølelse, et kjært minne Ingemar har av moren, som vi får se flere ganger i løpet av filmen. Dette klippet er filmet halvlangt fra, og et litt diffust og gyllent filter gjør at en følelse av at dette er fortid, og en lykkelig sådan, gjerne opphøyd i Ingemars hode. Lyden er dempet, og noe av det eneste som høres er morens latter, den Ingemar så gjerne vil høre.

”Jäg skulle berettat alt, innan det ennå var tid”, er kanskje filmens første setning, et frampek om at tiden for noe kom til enn slutt, og vi tenker på død og en type skyldfølelse. Dette klippet etterfølges av et klipp som kommer mye senere i filmen, der Ingemar har løpt inn i et lysthus hos onkelen, og onkelen sier det ikke var meningen at Ingemar skulle få vite alt slik, et nytt frampek om at død vil komme.

Mitt liv som hund handler om gutten Ingemar, som bor med hans syke mor og en eldre bror i en leilighet i en svensk by på slutten av 50-tallet. De prøver på hver sin måte å takle en vanskelig hverdag: broren er delvis rebelsk og skylder på Ingemar når noe skjer; moren fordyper seg i bøker for å komme bort fra den slitsomme samtiden, og sender gjerne barna bort; Ingemar prøver å muntre opp moren og fortrenger virkeligheten. For å gi den syke moren fred og ro, blir brødrene sendt bort hver for seg, Ingemar for å bo hos onkelen, hans samboer, ”Tante Arvidsson” og gamle Arvidsson i Småland. Videre skildrer filmen Ingemars opplevelser på dette lille, rare stedet, hvordan han knytter bånd til mange av de litt spesielle karakterene her, og hvordan en gutt takler morens død.

Valget av tittelen er veldig gjennomtenkt, og sikter til hvordan Ingemar oppfører seg mer og mer som en hund ettersom livet hans blir mer og mer lagt i ruiner og det psykiske presset på ham blir større. Når ting går bra, er han som en logrende hund, morsom og livlig, og vil bare det beste, men når noe skjer og stress oppstår, kan omverdenen (da særlig moren) oppfatte ham som en trigger til videre ulykke, som en masete bikkje som gjør når situasjonen egentlig var ille nok fra før. Ingemars liv som hund vises først ved en litt skjult hundeaktig mentalitet, men senere ser vi ham på alle fire, bjeffende, og med et fordreid ansiktsuttrykk som en hund. Slik går tingenes tilstand mer og mer inn på hans psykiske helse.


I klipp som kommer innimellom av en stjernehimmel, kun akkompagnert av Ingemars tanker, får vi høre hans ”jamföringer”, tanker om at ”det kunne jo vært verre” han klynger seg til for å på sitt liv overleve. Her trekkes hunden Laika inn, og vi kan trekke sammenhenger mellom denne hundens ulykkelige skjebne og Ingemars skjebne; begge blir de (etter denne svenske guttens mening) sendt ut fra sin tilværelse, mot sin vilje, overlatt uten nok mat, dømt til å dø hen, å bli til overs.

Bortsett fra disse klippene med stjernehimmel, stranden og noen tilbakeblikk samt et par frampek (mest i begynnelsen), er handlingen framlagt kronologisk. Jeg ville ikke si det er en veldig typisk og framtredende spenningskurve i filmen, men mye av spenningen legges på det indre planet. Selve bildet har et lettere sepiafarget filter, noe som trekker oss litt bakover i tid. Rekvisitter og sanger hører til tiden, og filmen er godt gjennomarbeidet, uten anakronistiske elemneter slik jeg kan se det, og tidsånden underbygges også ved å trekke inn faktiske hendelser fra slutten av 50-tallet, blant annet Laika, boksing, det at mange fedre var dratt ut for å jobbe til sjøs, osv.

For å beskrive moren, har regissøren karakterisert henne med mange bøker, en ille hoste (som vi ser det er blod i, og vi skjønner at hun lider av den dødelige sykdommen turbekolose uten at dette nevnes på noen punkter) og stadige raserianfall. Vi får vite mye om Ingemar ved at han stadig havner i trøbbel, at han ikke klarer å drikke melk uten å skjelve masse på hånden, og at han holder seg for ørene når moren får raserianfall. Videre synes jeg flasken på starten forteller oss noe om både Ingemar, broren og en slags gryende nysgjerrighet på seksualitet som trekkes fram flere ganger i filmen. Blant annet Mannes grønne hår og Franson på taket trekkes fram som rariteter som skal beskrive Ingemars opplevelse av Småland.



Filmingen veksler for det meste mellom halvtotalt og nært bilde, og det er ingen korte klipp for å lage spenning, men en ganske avslappet filming. Soundtrackene består for det meste av halvmelankolske, men håpefulle pianosanger og den til tider surrealistisk framstilte Kokosnøtt-sangen onkelen spiller hele tida. Disse sangene er med på å framheve stemningen, den er liksom litt melankolsk, men samtidig håpefull.

Jeg mener budskapet i filmen er at det alltid finnes håp, og temaet det å føle seg til overs, skyldfølelse, lengselen etter å oppnå kjærlighet og hvordan dette kan påvirke psykisk helse. Ja, mange vil nok betegne denne filmen som litt sær og rar, men jeg synes den er god i ordets objektive forstand samtidig som jeg finner den underholdende og tankevekkende.