Sang om søndagsfølelsen

Som nevnt tidligere, er søndags formiddag en av de verste tidene i uka.. har til og med skrevet en sang om denne følelsen, som, ja, kanskje er litt sær, men som formidler det jeg mener om søndags morgen/formiddag ganske godt!

Chips on a Sunday Morning 

Sunday morning and reality kicks in
It’s the day after the day, that you took my heart away

All I want to do is to be able to go back
The movie credit’s over and the screen it has turned black

Everything that’s left from yesterday is all the memories
I wake up this Sunday Morning and the silence makes me scared
All the music and the people - gone, and wurst of all you are
And now I am all on my own, after all again alone
And I am

Eating chips on a Sunday morning - cause I have nothing else to eat
Eating chips on a Sunday morning - cause I need it more salty than sweet
Why, why can’t I go back, to the place where I belong?
Why must I start living all on my own?
Eating chips on a Sunday morning, cause I’m all alone again
Eating chips on a Sunday morning, I am all alone again

I’m having this melancholic hang-over, trying to figure out my way
I’m trying to chase all these blue thoughts of mine so far away
The morning’s full of grey fog, silence, where did the bird song go?
Why does it seem like I’m the only one on earth right now?
I am

Eating chips on a Sunday morning - cause I have nothing else to eat
Eating chips on a Sunday morning - cause I need it more salty than sweet
Why, why can’t I go back, to the place where I belong?
Why must I start living all on my own?
Eating chips on a Sunday morning, cause I’m all alone again
Eating chips on a Sunday morning, I am all alone again

It’s another Sunday morning when I’m waking up all blue,
and I cannot think of nothing else than that I’ve lost you
I have lost you, I’ve lost you
Eating chips on a Sunday morning cause you’re gone
- you are gone

Reklame

Fra mas på MTV til reklamer med flax 

Reklame er en utsendelse fra en sender til mange mottakere, der budskapet er de positive sidene ved senderes produkt eller sak, og det brukes gjerne sammensatte tekster med innslag av for eksempel humor, farger, bruk av kjendiser eller andre virkemidler for å lokke forbrukerne til å kjøpe eller støtte det det reklameres for. Informere og påvirke. Reklame kjennetegnes av at den ofte bare viser ting fra en sak, og at den belyser positive sider ved et produkt. Teksten eller talen er såkalt appellerende tekst, og henvender seg til forbrukerne.



Mange virkemidler som ofte kan virke litt irrelevante, trekkes inn. De som lager reklamer gjør alt for at den skal appellere til oss. Retoriske spørsmål eller inntrekking av hverdagslige episoder der produktet hadde passet bra inn får oss til å tenke at vi selv burde ha et slikt produkt. Videre brukes virkemidler som ordspill, musikk, farger og humor eller det å spille på følelsene våre for at vi skal legge merke til og huske reklamen og merkenavnet. Når vi først husker merkenavnet kan det være at underbevisstheten eller følelsene våre får oss til å velge et produkt over et annet, eller det kan være det positive som nevnes som får oss til å velge et produkt. Uansett må det være kjapt, lett og til en viss grad underholdende.

Alt dette vet vi, i hvert fall er det noe almuen kan tenke seg til, altså at flinke reklamemakere kan bore seg inn i hjernen vår og selge oss ting vi ikke har bruk for. En bransje av kynikere som får det kapitalistiske samfunnet til å surre videre, til vi er så hjernevaskede at vi tror at Vanish Oxi Action er meningen med livet.


Når det er sagt elsker jeg reklame. Sånn til en viss grad i hvert fall. Ofte tar jeg meg i å heller ville se på reklamepauser enn de faktiske programmene på TV. Men det spørs jo såklart veldig på kanalen, og reklamestilen varierer ganske mye. Mens jeg ler og nynner til gjennomarbeidede høybudsjettsreklamer på Tv2, kunne jeg gjerne kvelt «den uultrasøte» «Howie the Hamster» og begravd Jamba levende under alle deres mobilbakgrunnsbilder («NYHET, få speeeeennende wallpapers til din mobil!! Åhhnei, ishjertet smelter! Taa det rolig, det er bare å plugge mobilen inn i laderen, så fryser ishjertet til is igjeen») og do-humor-ringetoner. En mulig annen løsning hadde vært å slutte å se på MTV....



Men egentlig altså, synes jeg reklamens verden er ganske fascinerende, og det er spennende å lære om hva vi egentlig blir påvirket av. Det er jo forsket på hvilke farger, sanger, ja til og med lukter, som får oss til å tenke eller føle annerledes. Blant annet skal visstnok appelsinlukt få folk til å lugna ner såpass mye at essensen er blitt pumpet ut i luftsystemene i fengsel, og vært effektive!

Morsomt, men også ganske skummelt. Forskerne gir informasjon videre til reklamemakerne, og hvem vet hva som kan skje i framtiden når de vet om alle virkemidler som gjør at de kan smyge seg inn i hjernen vår og selge oss hva som helst. Jeg mener, jeg har allerede nesten stupt til telefonen for å kjøpe plater som renser sølv og mynter på et blunk og belter som gjør at du kan bygge muskler mens du ser på tv.

Løsningen på dette problemet var da å slutte å se på TV-shop. For andre reklamer blir jeg ikke så veldig påvirket av (tror jeg). Når jeg først er i en butikk har jeg for det meste tenkt igjennom reklamen, og velger å ikke kjøpe denne om jeg forstår at det bare er crap. 

En søt reklame jeg vil trekke fram som et eksempel på en god reklame, er flax-reklamen "Firkløver". 

Filmen kan nesten regnes som kunst, og er rolig og stillferdig samtidig som det er framdrift i filmen og man har lyst til å se mer. Symbolet for "Flax" vises gjennom hele filmen i form av at mennesker har firkløvere som hoder, og logoen kommer derfor godt fram. Budskapet klinger også godt, og originaliteten er det ingen ting å si på! 

Mine filmvaner

Min tidligere norsklærers forsøk på å omvende meg og skjelettene som forstatt finnes i film-hylla

Film kan brukes i mange sammenhenger.

Sammen med taco og familien en søndags kveld, som storfilm på kino med popcorn, eller som surring i bakgrunnen når lekser skal gjøres. Jeg hadde lenge sett på film som en sosial aktivitet, i hvert fall før min eks-norsklærer, en lutrygget trettiåring fra Volda med forkjærlighet for P2, Are Kalvø, Justin Timberlake og makrell i tomat, prøvde å omvende oss «jaa, 14-15-16-åringar, er de ikkje det??», til å gjennomgå en kulturell modningsprosess. Et av stegene for å oppnå en finere kultursans, var, i tillegg til å velge Nrk2 som nr 1 på fjernkontrollen i stedet for TvNorge eller Tv3, var å se film alene. Film skulle taes inn, gå inn i hjernebanken, oppleves, gråtes eller les til, uten irriterende venner eller kjærester som satt ved siden av, kommenterte, lagde lyder, smattet og lignende.

Så da vi fikk i oppgave å analysere en film, jagde jeg mor, far og søster ut av huset, trakk for gardiner, slo av alle lys i huset, satt et glass brus foran meg, skrudde på lyden på fullt, og satt rett opp og ned i sofaen, mens den kanskje 2 timer lange filmen rullet på den store skjermen foran meg. Film har ikke helt blitt det samme siden, og den representative filmen har blitt en av mine absolutte favoritter.

Sin City, basert på Frank Millers populære tegneserier «That Yellow Bastard», «The Big Fat Kill», med flere, med full lyd, bass, ja, fullt eksponert mot stillheten og mørket i stua, ble en opplevelse for seg selv. Filmen er estetisk fantastisk, gjennomført, tegneserie-aktig, med masse spenning, gode skuespillere, et manus der 80% av replikkene er satt som «quotes» på imdb, og så mye underliggende og ved første øyekast uforståelig at de fleste kulturelle analytikere ville kost seg glugg i hjæl. Tema som ulykkelig kjærlighet, hevn og lengsel etter en mening i livet bæres fram av fargebruk, filter, karakterer, miljø, til og med været og tiden på døgnet. Jeg har hørt noen ytre ord som «kjedelig», «meningsløs» og «uforståelig» - men kunne ikke vært mer uenig. Det fantastiske visuelle er nok det jeg elsker mest ved filmen, at svart/hvitt-bildet brytes av fremhevende farger, at bildet av og til glir over til en slik sammensetning av svart og hvitt at det blir som en tegneserie. Blod, avkuttede kroppsdeler, marerittaktige scenarioer – jeg bare elsker det.

Soundtracket var også en periode favorittsangen min, og jeg har derfor valgt å legge ut en fanfilm laget ut fra sangen "Cells" og diverse klipp fra filmen.



Jeg liker filmer som presenterer mennesker med et eget syn på verden, som får meg til å tenke, men på en finurlig og spissformulerende måte. Fight Club er også en av de beste filmene jeg har sett – men den er rett og slett så genial at jeg ikke tør se den igjen. Også her er manuset veldig veldig bra, og jeg synes denne filmen viser endel av disse på en bra måte:




Men egentlig er ikke «gode» filmer noe jeg liker. Sånn som de filmene jeg har sett opp gjennom årene på skolen, Hawaii,Oslo, Babel, osv... jeg kan nesten si jeg har et hat mot de moderne filmene der alt skal være så utrolig trist, deppressivt, leit, man skal liksom lære at livet ikke har noen mening ved hjelp av svette, tårer, kaldt videofilter, stillhet, finurlig musikk, urettferdige skjebner. Problemet er, sier i hvert fall mine venner, at jeg tenker for mye. Spinner videre på det forferdelige til det virker som forenelig med mitt eget liv, min egen framtid.

Derfor ser jeg heller på lystige, koslige, morsomme jentefilmer fra Hollywood, gjerne med klisjéen om at den stygge eller talentløse vinner drømmeprinsen eller fotballkampen, med glossy filter og happy ending. Filmer som jeg vet ender trist gidder jeg rett og slett ikke se, i stedet er det filmer som «Bend it Like Becham», «Bring it on», «Prinsesse på prøve» og «The Devil Wears Prada» jeg liker best å se, enten med venninner, mens jeg tar på neglelakk eller gjør lekser, eller mens jeg gjør andre ting. Britiske romantiske komedier kan sies å være en favorittsjanger. Hvis jeg er i humør til det også geniale thrillere – sånn som Fight Club. Men som oftest blir det søppelfilmer, og selv om antall filmer jeg ser i uka har gått kraftig ned, ser jeg kanskje fortsatt en film i uka.



hentet fra: http://www.planetbollywood.com/Pictures/Posters/bilb1.jpg

Om min tidligere norsklærer lyktes med å modne min kulturelle sans, er jeg ikke helt sikker på, men han fikk meg i hvert fall til å se på film på en annen måte, og fikk meg til å oppdage «Sin City» på en fullverdig måte. Så får det heller være med klisjéfilmene og komediene, selv om man kanskje kan tro at treretters kvalitetsmiddag kan være det beste, er fastfood også herlig å slafse i seg når man vil underholdes kjapt, trygt og billig.

Reklameprosjekt for Sandvika

Xoxo, Sandvika

Jeg skulle liksom prøve å ikke skrive et to sider langt innlegg denne gangen, men siden temaet denne gangen er reklameprosjektet vårt, har jeg jo selvfølgelig mye på hjertet. Det beste hadde kanskje vært om jeg hadde tatt det hele i 400% hastighet som i filmen vår (noe som viste seg å være et supert virkemiddel for å få 60 minutter film ned til stakkars maks 7), men jeg kan da ta noen deler i stikkords form.

Bra gruppe
Mye kreativitet
En smule lite struktur
Litt for stor grad av «konstruktiv» sukkertilførsel
Litt for mye kreativitet....
Mer og mer intensiv jobbing mot slutten
Litt for lite søvn ..
og ALT for mange tekniske problemer (som jeg av ønske om fortrengelse velger å ikke greie ut om her, men kan i hvert fall si at blant annet ble 5 timer av en lørdags formiddag brukt på kundesupport på Elkjøp) 

Fredag sjette mars fikk vi utdelt oppgaven om å lage en informativ og til en viss grad appellerende sammensatt tekst om vår kjære skole. Da jeg er litt over gjennomsnittet interessert i alt som heter digital redigering, ble jeg veldig glad da vi fikk denne oppgaven, en type oppgave jeg hadde verket etter å få helt siden prosjektet med digitale fortellinger.
Allerede i løpet av de 5 minuttene vi fikk på slutten av en norskdag til å jobbe, fikk vi mange ideer og fant ut hvordan vi skulle forme filmen. Jeg kan ikke akkurat skryte av at arbeidsøkten neste fredag var like effektiv, men prosjektet tok mer og mer form. Vi ble enige om å filme neste torsdag, og far og jeg var på Elkjøp så sent som dagen før, og fikk endelig ut fingern og investerte i et lenge etterlengtet HD-videokamera.

Alle hadde med seg kostymer på torsdag, og vi brukte timene etter skolen til å gjøre mesteparten av filmingen. Stian hadde nok fått en ganske klar visjon om hvordan vi skulle filme, og ledet an. Jakob filmet, og alle var med på klippene. Det var endel som så litt rart på denne gjengen bestående av en «keeg», «soss», «emo», og så videre.



På kvelden dro far og jeg tilbake til Sandvika, og jeg filmet motorveien, kulturhuset, Sandvika vgs, broa, med mer, som jeg satt sammen til en «Gossip Girl»-inspirert innledning på Final Cut. Etter å ha filmet en gang til og jobbet sammen om å få ferdig materiale til filmen, redigerte vi, og fikk til slutt fram et produkt vi ble ganske fornøyde med.

Alt i alt var det et morsomt og interessant prosjekt, mye takket være en bra gruppe der alle var engasjerte og veldig lystne på å jobbe for å få til en bra film. Det var gøy å komme til «finalen», og jeg synes vinnerfilmen absolutt fortjente sin plass!

Kåseri

Dette er et kåseri jeg skrev med en venninne, litt annerledes enn  hva jeg pleier å skrive, og på nynorsk faktisk..!

Ein hyllest til mannen

 

Det er seint på kveld og alle dyra har flokka seg attmed vassholet. Sakte kjem ein luskande skapning til syne. Dyret er hårete, utan kjennskap til hygiene, er ulærd i naturen sine jaktmarker og svekka for alle kommunikative evner. Dyret har svolt i blikket og sakte, men sikkert peilar det seg inn eit mål. Dyret svelgjer sine dyriske lyster og bestemmer seg for å gå sakte og strategisk til verks. Det krummar ryggen, slikkar seg rundt munnen og bevegar seg sakte mot dei andre dyra. Omsider kjem det fram til det utvalde byttet, det stiller seg ved sidan av ho og seier med smørstemme: «Hei, vil du vere med heim til meg og leike støvsugar? Du sug, eg ular?»

 

Mannen har alltid vore ein jaktar. I det siste har eg fått oppleve ei ukjent form for jakt, ei moderne, men akk, så primitiv form for jakt. I all desperasjon om å følgje sine mannlege instinkt, har byttedyra brutalt blitt bytta ut med kvinner i alle aldersgrupper. Denne sørgjelege jakta som dei fleste kvinner har blitt utsett for seint ein laurdag kveld eller grytidleg søndag morgon, er eit skrik om hjelp frå usselege menn med påbegynnande midtlivskriser og hawaii-skjorter. Dessverre er dei fleste uinteresserte i gutar med små penisar, store planar og dårlege sjekkereplikkar. Denne uheldige tranga til å jakte, som dessverre er umuleg å kurere, kjem ofte etter nokre få øl av menn som verken har hår på eller vett i hovudet. Mennene har tråkka inn på ukjent territorium, og dei gjer det ikkje med stil.

 

Med dette fenomenet har vi fått ein ny generasjon av «fjortisar». Desse kvinnene har for lengst kome ut av puberteten og er langt forbi alderen kor g-strengene burde byttast ut med dei mindre sexy bestemorstrusene. «Fjortisane” er ofte over 50 og bytter gladeleg ut duken i den koselege seniorleiligheten med eit laken hjå ein «spenstig» mann som ikkje treng å sove med dyne då han har nok pels på ryggen til å varme alle eskimoane på Arktis. Dette lykkelege paret varer sjeldant lenger enn at mannen har ete ein passe mengde lausnegler i form av uønska «paprika» på grandiosaen, og kjærleiken sin odør dempast av kvinna sitt umettelege behov etter parfyme frå Nille.

 

 

Men det desse og eigentleg alle kvinner vil ha, er mennene av type ein eller to på mannestigen. På toppen er dei kjekke , velståande, velartikulerte mennene, som ikkje treng å bruke replikkar i si jakt, då kvinner villig let seg slakte på lakenet, gong etter gong. Som nummer to, etter dei velartikulerte mennene, kjem kvinnebedårarne, dei som ikkje har pengar, men som latar som. Dei er flørtande, og praten går lett. Etter dette kjem det diverse menn av lavere rang; politikare; idrettsstjerner; aleinepappaer; lærare; avdanka idrettsstjerner; litt for sunne turgåare; nerdar; datanerdar; gutar frå videregåande med falskt leg; gutar frå videregåande utan falskt leg; eldre menn med falskt leg; menn som pleidde å vere kvinner, med falskt leg; polske bryggjearbeidare   utan sengelappen; jegere med innøvde sjekkereplikker frå ei heller tvilsam nettside, og etter alle disse mennene, nokre av dei er tabbar du skulle ønskje du aldri hadde gjort, kjem toppen av lavmål: Danskebåtmannen.

 

Danskebåtmannen held seg for det meste for seg sjølv, frå måndag til torsdag. Men når Colorline setter fart mot nye landegrenser vaknar mannen i honom. Han blir fyrst observert i baren kvar han fort hiv innpå eit par øl og to posar peanøtter, han har ein uvanleg lang smalltalk med ei stadig meir oppgitt intetanande tobarnsmor som har tatt helgen fri for å kose seg med venninner. Ho vil ikkje sjå inn i dei brune auga som omhyggeleg er ramma inn av nokre sikkeleg barske augebryn, og ser seg desperat rundt etter ei av venninnene hennar som har vore så heldige å finne ein mann av type 1 eller 2.

Etter få minutt med overanstrengte latterbrøl som har tatt hardt på danskebåtmannens fysiske helse, forsvinner kvinna, og han blir sittande att ved baren aleine, og det gryande håpet har blitt til sveitteflekker på den nyinnkjøpte rosa skjorta, som nok så ein del betre ut på den noko yngre modellen i katalogen.

 

Etter nokre shots ser han på nytt ein sjanse, han luskar fram frå ingenstad under «Love Me Tender», ein ballade forlengst gått ut på dato, som kjærleg framføres  av den underbetalte rumenske keyboardisten, og danskebåtmannen kjem med ein replikk. Om denne replikken mot formodning lykkes, kan det hende denne heldige kvinna får seg ein turbulent svingom og ein oppvisning av magefleskakrobatikk ho seint vil gløyme.

Etter gjentatte forsøk ser mannen at han ikkje får noko utbytte av årskortet sitt på Colorline i dag heller, og han går stille til sengs mens alle kvinner pustar letta ut og opnar knappen på skjorta som dei iherdig lukka då danskebåtmannen byrja sikle.

 

Mens vi andre ventar på at danskebåtmannen og ”generasjonsfjortisane” omsider kan finne kvarandre under ”happyhour”, er det altså heldigvis mange andre menn å ta av. Men uansett om ein er heldig og får temma ein mann frå det øvre sjiktet av mannstigen, vil dei alle før eller sidan bli forandra til den arbeidande mannen, han som kvar kveld kjem heim til familien med pengar og løftar om betre sexliv, sjølv om begge partar veit at det aldri kjem til å skje.

 

Menn har i generasjonar vore dei sterkaste og mest velutvikla i samfunnet, jegerane som får det heile til å gå rundt. Det er i kvart fall det dei trur sjølv, men etter å gjentatte gonger ha møtt desse såkalde «herrane» i nesten dyriske tilstandar og høyrt verdas verste sjekkereplikkar, har vi kvinner forlengst skjønt kven det er som eigentleg styrar. Menn, i all sin uvitenheit, har alltid gjort sin utkårede til lags. Dei gjer alt for å hjelpe den «stakkars kvinna», som gjerne leiker hjelpelaus og uforståande for å oppnå sin vilje. I lange tider har kvinna hatt mannen i si hule hand, og mens mannen slit for mat på bordet, kan kvinna sitje på sidelinja og leve livet.

 

Men uansett kor dårlege dei saftege replikkane er, uansett kor mye mageflesk som tyter ut mellom knappehola på den åh, så sexy hawaii-skjorta, beundrar vi kvinner mennene sine fantastiske pågangsmot som skin like sterkt uavhengig av kor mange gonger han blir avvist på ein kveld. Men dykk gutar, no må dykk huske at det enkle er ofte det beste. Sjølv danskebåtmannen kan smigre med nokre hyggelege ord, ein omtenksam klem og ein litt for dyr Prada-veske.

 

 

The 7 things you don't need to know about me-meme

7 ting du ikke trenger å vite om meg


Jeg har aldri skjønt helt greia med kniv og gaffel (og har flere ganger fått høre at kjøttet allerede er dødt og jeg ikke trenger å drepe det en gang til)
Den mest spilte sangen på iPoden min er Crushcrushcrush av Paramore
Jeg mener turn, høydehopp og Jamba aldri burde blitt funnet opp
Verste tida i uka er søndags formiddag, særlig det å høre kirkeklokkene
Jeg kan aldri få sett «Sin City», «Bend it like Becham», «Prinsesse på prøve» eller «Bring it On 1» nok ganger
Det er kanskje 2000 bilder av blader med dråper på på macen min
Jeg fikk 2+ i langrenn på ungdomsskolen

Jeg tagger Mina, Kristian og Camilla..!

Analyse av film

Mitt liv som hund

Mitt liv som hund er en svensk film som kom ut i 1985, basert på en roman av Reidar Jönsson, som sammen med regissøren Lasse Hallström har skrevet manus. Den ble godt mottatt av kritikere, vant en Golden Globe for beste utenlandsk film og ble nominert til Oscar.


Filmen åpner med et klipp av Ingemar og moren på en strand, et klipp på en forhenværende lykkefølelse, et kjært minne Ingemar har av moren, som vi får se flere ganger i løpet av filmen. Dette klippet er filmet halvlangt fra, og et litt diffust og gyllent filter gjør at en følelse av at dette er fortid, og en lykkelig sådan, gjerne opphøyd i Ingemars hode. Lyden er dempet, og noe av det eneste som høres er morens latter, den Ingemar så gjerne vil høre.

”Jäg skulle berettat alt, innan det ennå var tid”, er kanskje filmens første setning, et frampek om at tiden for noe kom til enn slutt, og vi tenker på død og en type skyldfølelse. Dette klippet etterfølges av et klipp som kommer mye senere i filmen, der Ingemar har løpt inn i et lysthus hos onkelen, og onkelen sier det ikke var meningen at Ingemar skulle få vite alt slik, et nytt frampek om at død vil komme.

Mitt liv som hund handler om gutten Ingemar, som bor med hans syke mor og en eldre bror i en leilighet i en svensk by på slutten av 50-tallet. De prøver på hver sin måte å takle en vanskelig hverdag: broren er delvis rebelsk og skylder på Ingemar når noe skjer; moren fordyper seg i bøker for å komme bort fra den slitsomme samtiden, og sender gjerne barna bort; Ingemar prøver å muntre opp moren og fortrenger virkeligheten. For å gi den syke moren fred og ro, blir brødrene sendt bort hver for seg, Ingemar for å bo hos onkelen, hans samboer, ”Tante Arvidsson” og gamle Arvidsson i Småland. Videre skildrer filmen Ingemars opplevelser på dette lille, rare stedet, hvordan han knytter bånd til mange av de litt spesielle karakterene her, og hvordan en gutt takler morens død.

Valget av tittelen er veldig gjennomtenkt, og sikter til hvordan Ingemar oppfører seg mer og mer som en hund ettersom livet hans blir mer og mer lagt i ruiner og det psykiske presset på ham blir større. Når ting går bra, er han som en logrende hund, morsom og livlig, og vil bare det beste, men når noe skjer og stress oppstår, kan omverdenen (da særlig moren) oppfatte ham som en trigger til videre ulykke, som en masete bikkje som gjør når situasjonen egentlig var ille nok fra før. Ingemars liv som hund vises først ved en litt skjult hundeaktig mentalitet, men senere ser vi ham på alle fire, bjeffende, og med et fordreid ansiktsuttrykk som en hund. Slik går tingenes tilstand mer og mer inn på hans psykiske helse.


I klipp som kommer innimellom av en stjernehimmel, kun akkompagnert av Ingemars tanker, får vi høre hans ”jamföringer”, tanker om at ”det kunne jo vært verre” han klynger seg til for å på sitt liv overleve. Her trekkes hunden Laika inn, og vi kan trekke sammenhenger mellom denne hundens ulykkelige skjebne og Ingemars skjebne; begge blir de (etter denne svenske guttens mening) sendt ut fra sin tilværelse, mot sin vilje, overlatt uten nok mat, dømt til å dø hen, å bli til overs.

Bortsett fra disse klippene med stjernehimmel, stranden og noen tilbakeblikk samt et par frampek (mest i begynnelsen), er handlingen framlagt kronologisk. Jeg ville ikke si det er en veldig typisk og framtredende spenningskurve i filmen, men mye av spenningen legges på det indre planet. Selve bildet har et lettere sepiafarget filter, noe som trekker oss litt bakover i tid. Rekvisitter og sanger hører til tiden, og filmen er godt gjennomarbeidet, uten anakronistiske elemneter slik jeg kan se det, og tidsånden underbygges også ved å trekke inn faktiske hendelser fra slutten av 50-tallet, blant annet Laika, boksing, det at mange fedre var dratt ut for å jobbe til sjøs, osv.

For å beskrive moren, har regissøren karakterisert henne med mange bøker, en ille hoste (som vi ser det er blod i, og vi skjønner at hun lider av den dødelige sykdommen turbekolose uten at dette nevnes på noen punkter) og stadige raserianfall. Vi får vite mye om Ingemar ved at han stadig havner i trøbbel, at han ikke klarer å drikke melk uten å skjelve masse på hånden, og at han holder seg for ørene når moren får raserianfall. Videre synes jeg flasken på starten forteller oss noe om både Ingemar, broren og en slags gryende nysgjerrighet på seksualitet som trekkes fram flere ganger i filmen. Blant annet Mannes grønne hår og Franson på taket trekkes fram som rariteter som skal beskrive Ingemars opplevelse av Småland.



Filmingen veksler for det meste mellom halvtotalt og nært bilde, og det er ingen korte klipp for å lage spenning, men en ganske avslappet filming. Soundtrackene består for det meste av halvmelankolske, men håpefulle pianosanger og den til tider surrealistisk framstilte Kokosnøtt-sangen onkelen spiller hele tida. Disse sangene er med på å framheve stemningen, den er liksom litt melankolsk, men samtidig håpefull.

Jeg mener budskapet i filmen er at det alltid finnes håp, og temaet det å føle seg til overs, skyldfølelse, lengselen etter å oppnå kjærlighet og hvordan dette kan påvirke psykisk helse. Ja, mange vil nok betegne denne filmen som litt sær og rar, men jeg synes den er god i ordets objektive forstand samtidig som jeg finner den underholdende og tankevekkende.

Tolkning av musikkvideo

Guru Josh Project – Infinity 2008.

Dette er en sang som har de fleste har hørt på i 2008, kanskje til enkeltes pest og plage, men den har i alle fall satt litt prikken over i-en på noen kvelder og er en heidundranes tecnosang. Denne sangen blir remixa hvert år og kom første gang ut i 1990, da den ble en stor hit. 2008-versjonen er raskere og spenstigere, men har beholdt noe av sitt særpreg med å være sterkt preget av en sakzofon som går igjen i hele sangen. Sangen er mest beregnet på unge da jeg har hørt flere voksne beskrive den som slitsom og bråkete.


Teksten:

Here's my key
Philosophy
A freak like me
Just needs infinity

Relax
Take your time

And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity

And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity

The time goes by
So naturally
Why you'll receive
Infinity

Here's my key
Philosophy
A freak like me
Just needs infinity

Relax
Take your time

And take your time
To trust in me
And you will find

Infinity, infinity, infinity, infinity, infinity, infinity, infinity

And take your time
To trust in me
And you will find

The time goes by
So naturally
Why you'll receive
Infinity

Som en kan se av teksten er det ikke kompilsert sang man må tolke vettet av seg for å forstå, men en ganske lett sang som handler om det å ha tid nok til å ikke ta ting så seriøst og at du må passe på og få noe ut av tiden mens du har den, og det blir for deg din evighet.

Grunnen til at jeg valgte denne videoen som er regissert av ... (ja, dette var litt vanskelig å finne ut), var at jeg første gang jeg så den ikke skjønte noe av den i det hele tatt. Som tittelen tilsier, syns jeg at selvom sangen er ganske lett og skjønne og munter tone burde det ligge en dypere mening i både teksten og videoen.

Første gang jeg så videoen så jeg en pen jente som kledde av seg og knuste en vegg og en tv, og jeg så lite dypere mening i det.
Nå som jeg har sett videoen flere ganger kan jeg se en litt dypere mening, hun er helt alene i ensomheten, og tiden hennes går sakte, når hun skrur på tv'en ser hun masse mennesker som koser seg og har det gøy. Det at hun ødelegger tv'en er et tegn på at hun er missunnelig på menneskene som har det gøy, mens hun er alene.
Det at hun ødelegger veggen kan være et tegn på at hun bryter barrieren som skiller henne fra resten av verden og hun ønsker å være med dem, selvom hun selv føler at hun lever i en evig tidskapsel full av ungdommelighet og spontane innfall, som avkledningen kan tyde på.
Det eneste som skurrer med denne tolkningen av videoen er at hun smiler gjennom hele musikkvideoen, og dette gjør meg sikker på at de som har lagd videoen ønsker å tiltrekke seg er ungt publikum som liker at alt spiller på sex. Utøverne er lite med i filmen, bare et par ganger på lang avstand på en konsert. Resten av filmen er en fortellende video som forteller en historie om den pene jenta..
Den delen av videoen som består av konsertvideo skaper et muntert inntrykk med glade mennesker som har det gøy, den andre delen gir lite inntrykk på meg, for meg virker den nesten som om den bare er laget for å tiltrekke seg gutters oppmerksomhet. Pen dame i lite klær som beveger seg sexy skal liksom alltid funke, og ja, det kan som sagt såklart hende at greia er symbolsk, men må nok si jeg tviler litt.

Videoen har mye varierende kameravinkeler og helt på begynnelsen av filmen ser vi at det er brukt en spesiell kameravinkel da jenta bøyer seg får å skru på tv'en, ser vi hennes lange slanke bein som bøyer seg elegant ned til tv'en. Dette er faktisk ganske bra, og det er lagt på «skurrende» lys over slik at bilde blir utydelig, og skal framheve feststemning.

Når jeg har sett nøyere på videoen ser jeg at det kan være en dypere meninge, den er bare litt vanskeligere og tolke, og du må lete dypt og se på teksten i forhold til videoen for å finne en mening. Jeg syns fortsatt videoen er dårlig, og tror at hovedmålet til ”Guru Josh” var å spille på sex for å skaffe seg publikum, som så mange har gjort før ham.

Tolkning av sangtekst

Jeg har valgt sangen «Right Where it Belongs», av et av mine favorittband, Nine Inch Nails. Selv om den kanskje ikke er så fengende eller spennende å høre på, har den lenge vært en av mine favoritter, både fordi musikken er nydelig, og fordi teksten er så utrolig bra og appellerer mye til meg.

Her er teksten: 

See the animal in his cage that you built,
Are you sure what side you're on?
Better not look him too closely in the eye,
Are you sure what side of the glass you are on?
See the safety of the life you have built,
Everything where it belongs
Feel the hollowness inside of your heart,
And it's all... right where it belongs

What if everything around you,
Isn't quite as it seems?
What if all the world you think you know,
Is an elaborate dream?
And if you look at your reflection,
Is it all you want it to be?
What if you could look right through the cracks,
Would you find yourself... find yourself afraid to see?

What if all the world's inside of your head?
Just creations of your own
Your devils and your gods all the living and the dead
And you're really all alone
You can live in this illusion,
You can choose to believe
You keep looking but you can't find the words,
Are you hiding in retreat?

What if everything around you,
Isn't quite as it seems?
What if all the world you used to know,
Is an elaborate dream?
And if you look at your reflection,
Is that all you want to be?
What if you could look right through the cracks,
Would you find yourself... find yourself afraid to see?

Teksten handler om muligheten for at vi lever i en konstruert virkelighet og ikke ser hva livet egentlig handler om, nesten som en mild og mer ekte versjon av Matrix. Vet vi at vi lever i en illusjon og bare tør ikke si det til oss selv?Stemningen er ganske melankolsk og litt trist uten å bli for påtatt. Det er altså en ganske sterk og for mange litt sær holdning som er formidlet.
Sangteksten rimer til en viss grad, og det er god flyt, og jeg synes det er veldig deilig å lese en gjennomarbeidet tekst som framhever meninger utenom det vanlige.

Vi ser på verden som om vi har skjønt hele greia, og kroner oss selv som jordas viktigste skapninger. For eksempel burer vi inn dyr, gjerne med god samvittighet, for de er jo ikke så intelligente som oss. Hva om det egentlig er de som har forstått alt, at det egentlig er vi, som ødelegger verden og ødelegger for andre mennesker, som har plassert oss inne i en illusjon og nekter å åpne øynene?

Slike spørsmål stiller tekstforfatteren Trent Reznor gjennom hele sangen.

Det å stille retoriske spørsmål er en god måte å trekke inn lytteren og oppfordre til tenking, sånn som her:

"And if you look at your reflection
Is it all you want it to be?
What if you could look right through the cracks?
Would you find yourself
Find yourself afraid to see?"

Liker du egentlig det livet du har bygget opp om deg selv, eller har det hele bare blitt meningsløst? Her brukes et speil, som jo egentlig er et verktøy for å se sine egne ytre egenskaper, som en metafor for det å speile indre egenskaper, og sprekkene blir da et bilde for muligheten til å klare å se forbi deg selv.

Temaet som taes opp er nok et tema mange er redde for, og endel kan nok tolke sangteksten som delvis blasfemisk, særlig i andre vers.

En av strofene jeg liker ekstra godt, er:
«You keep looking but you can't find the woods
While you're hiding in the trees»
Den oppsummerer sangen ganske godt, og er en setning som liksom er litt lettere i stemningen og ikke så mørk. At man ikke kan se skogen når man gjemmer seg i trærne, blir et bilde på at man ikke klarer å se hele bildet og forstå virkeligheten.

Diktanalyse av "Brasil-Norge"

Allegorisk dikt om stor fotballkamp

Diktet vi skal analysere heter «Brasil-Norge», og ble skrevet av Lars Saabye Kristensen i 1998, og tok utgangspunkt i Norges legendariske seier over Brasil dette året.
Motivet er sammenlikningen mellom Norge og Brasil, og ulike steder eller elementer som har med disse to landene å gjøre.

Diktet er delt inn i strofer av ulik lengde, og det er også forskjell på setningslengdene. Det har ikke en fast rytme eller rim, men Christensen har likevel klart å få en flyt og framgang i diktet. Det er ikke så mange unødvendige bindeord eller hele setninger, men mange ord og adjektiv som trekker fram assosiasjoner slik at forfatteren kan si mye på lite plass.

Gjentakelser er viktig i dette diktet, da det hele tida gjentas motsetninger. «Hvis Norge er ...» gjentakes mange ganger, og da dette nevnes hele tiden på litt ulike måter, klanger temaet fram.
Som sagt er det mange ufullstendige setninger, de er korte og komprimerte, og samtidig som de er veldig talende, gir det rom for tenkning. Mot slutten av diktet er det mye setningsvariasjon, og dette gjør noe med hvordan vi opplever det, for det skaper to atskilte faser. Vi mener den første delen er opptatt av å framheve hvordan Brasil som lag er bedre enn Norge som lag ved å trekke fram de gode sidene ved selve landet Brasil og det som ses på som trått og kjedelig i Norge. Men plutselig kommer det et brudd, markert ved et strofeskille, og de to verdenene kolliderer.

Kontraster er også et veldig viktig virkemiddel i dette diktet. I den første delen av diktet trekker Christensen fram mer eller mindre klare kontraster, som for eksempel «snø» og «sol» og «himmel» og «dyp», men i sluttdelen sammenfattes disse kontrastene, og oxymoroner er brukt.

Diktet bunger av språklige bilder og metaforer, som virker ulogiske eller malplasserte om man ikke går i dybden på dem. Ved å trekke fram elementer som er typiske for Norge, spilles det mye på vår nasjonalfølelse, en nasjonalfølelse som virkelig skinner gjennom hos Ola Nordmann når vi vinner en såpass stor kamp.

Det er ikke brukt så mange allusjoner, da Christensen heller lager egne metaforer, noe han er ganske kjent for å gjøre. Dette skaper en slags spenning og gjør diktet litt sært og vanskelig å forstå. Den norske skogen blir et symbol på selve den norske folkesjela, og da den sprenger seg i vei, viser det til at den norske folkesjela og følelsen øker stort når vi vinner en slik kamp. Ved å legge de norske elementene til Brasil i en nesten surrealistisk vri, viser Christensen til at Norge har «erobret» Brasil.

I del en, derimot, virker det som om dikteren prøver å bevise Brasil overlegent Norge, ved svært store overdrivelser. Dette er veldig nært knyttet til fotballens verden, og egentlig ikke fornærmelser mot selve Norge.

Temaet eller budskapet i diktet er hvordan noe så enkelt som et ballspill kan samle en nasjon og at en seier kan gjøre noe med nasjonalfølelsen, ære og hvordan vi ser på oss som nasjon.
Man trenger en viss mengde forkunnskaper for å skjønne diktet og få fullt utbytte av det. Vi tror at de som var der da kampen ble spilt, skjønner mye mer enn oss som ikke var tilstede. For utenforstående kan det bli litt sært og vanskelig å forstå hva det egentlig handler om.

Om lyrikk

Om artistisk føleri og prosaens fastfood

Lyrikk har alltid vært et av de temaene jeg har gleda meg til i norskundervisninga. Mens andre har vært litt sånn ”nei uff, må vi dikte og sånn, da?”, har jeg likt lyrisk diktning, og begynte nok ganske tidlig å dikte for moroskyld. Etter hvert har jeg avansert fra fem-på-råd ”jeg, meg, vei, sei, grei”-diktingen, og de naive, enkle diktene om måker som kunne ønske de var kråker har blitt til litt dypere og litt mer uforståelige dikt.

Lyriske tekster er altså en av tre hovedsjangere innenfor skjønnlitteraturen, og er så å si skriftspråkets gave til den kreative. Det er lenge siden Welhaven skjelte ut Wergeland for å ikke følge den tidas ”lover” for hvordan man skulle skrive et dikt, og i dag kan man jo gjøre nesten som man vil. Til side settes reglene om rettskrivning, tegnsetting, og så videre, i lyrikken kan man utfolde seg fritt uten å tenke på regler. Ordene trenger jo ikke engang rime!

Av og til synes jeg diktene liksom blir litt for enkle, for frie, men, som på mange andre arenaer, er det vel tanken som teller. Jeg synes det fortsatt er litt rart at foreksempel et av Robert Rauschenbergs ”White Paintings”, altså en skokk ensfarga, hvite malerier, skal kunne sidestilles med storslagne, detaljerte malerier fra romantikken.

Et dikt jeg mener man kan trekke fram i denne sammenhengen, er Jan Erik Volds ”Dråpen/henger”:


Dråpen
henger der
ikke


Halvparten av oss ville kanskje tenkt over den kreative og uttrykksfulle formen som svært megetsigende og dyp. Kanskje refererer dikteren til vår forståelse av tiden, hvordan øyeblikket fanger vår bevissthet før det hele kan brase sammen og en hel tilværelse kan forandres på noen sekunder. Vold har skrevet fire ord, og vi kan bruke side opp og side ned for å tolke diktet, gjøre oss opp meninger. På den andre siden står nok endel og tenker ”herregud, det der kunne jeg også skrevet”, akkurat som mange mener de kunne malt et helt hvitt bilde uten at det hadde blitt kalt artisteri og stor kunst av den grunn.

Vår alles gode venn Wikipedia, sier: “Et dikt er en skreven eller talt tekst som i tillegg til å ha en meningsfylt sammenheng også har ordene ordnet slik at den blir fremsagt på en kunstnerisk måte som kommer tydelig til uttrykk for tilhørerne.”
Joda, veldig flott, men vil ikke dette i bunn og grunn bare si at :
1. dikt må bestå av tekst
2. denne teksten må ha mening for deg eller tilhørere ?

For det første er det vel egentlig tatt for gitt at et dikt består av tekst (selv om det sikkert snart er noen som drar fram et dikt bestående av et tomrom), og for det andre kan vel strengt tatt alt gi mening?


Et dikt jeg i hvert fall har funnet meningsfylt og dypt, er ”Dette er ikke en krig”, skrevet av den norske lyrikeren Stein Mehren i år 2000, og handler om krigen på Balkan på slutten av 1990-tallet, der forskjellige folkegrupper, blant annet serbere og albanere, var med. Her er de tre første versene:


Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag

Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger

Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig


Jeg har valgt å ha med dette diktet både på grunn av at jeg liker oppbygningen og språket, og fordi jeg synes temaet er veldig viktig og appellerer til meg da jeg har tenkt mange av de samme tankene.

Jeg synes det er veldig deilig at diktet klarer å komme med nye språklige bilder uten at det blir for sært og abstrakt, og at det er noenlunde struktur uten at det blir kjedelig å lese. Motivet i diktet er altså at måten media fremstiller krig på gjør at vi distansierer oss fra den og legger fra oss tankene om grusomhetene ute i verden med en gang vi switcher kanal. Temaet vil jeg si er manglende empatiske følelser for det som er fremmed og negativ samfunnsutvikling.
Mehren bruker flere språklige bilder. Forfatteren trekker inn følelsesladde ord som ”fotoalbum”, ”barnesenger”, ”minner”, og så videre. Disse ordene vekker følelser og assossiasjoner i oss, da de får oss til å tenke på de menneskene vi har kjære. Om vi hadde mistet våre nærmeste, ville vi blitt knust, det kunne virke som om livet ville sammen og alt ville vært trist og jævelig. I kriger som denne som tok sted på Balkan på 1990-tallet, samt i krigene som tar sted i dag, dør tusener av mennesker. For oss er dette trist statistikk som etter hvert blir økende tall vi blar over i avisene, men bak hver eneste døde står en familie, liv som er knust, et menneske som ikke fikk leve, en tom barneseng, et minne som nå bare finnes i et fotoalbum.

Ved å umenneskeliggjøre en krig lar vi oss selv glemme hva som skjer i verden, vi binder bind for øynene og velger å ikke høre. Ofte er det slik at vi ikke trenger å gjøre særlig mye for å redde et liv, men hva gjør vi? Vi feller kanskje en liten tåre for syns skyld før vi skifter kanal.


Lyrikk kan få fram følelser du ikke visste du hadde i deg, og det er kanskje det som er så fantastisk med dikt. Diktere kan ha en evne til å bruke språklige bilder, allusjoner og få oss til å tenke nytt på livet samtidig som det er lett og kjapt å lese. Etter å ha lest et dikt kan man velge å ta det som det er, eller å tolke og tenke. Dikt er prosaens fastfood. Kjapt, enkelt og deilig, om man da ikke får for mye av det gode. Og uansett hvor lite du kanskje tror du får i deg, fester det seg nok noe på sideflesket uansett !

Digitale fortellinger

Å våge å være annerledes - uten happy ending?

Jeg har alltid vært litt glad i data. Da jeg var yngre foret mor og far meg med ”lek og lær” cd-rom, og sangene om substantiv og verb er fortsatt bolta ganske godt inn i hjernen. De siste årene har jeg fått mer interesse for andre ting på datamaskinen, og jeg elsker å redigere bilder, musikk og film. Derfor ble jeg glad da vi fikk et prosjekt som gikk ut på å sette sammen bilder og lyd til en film, og jeg hadde vel sånn 10-20 ideer på en 10 sekunder. Og ambisjonene var der vel også til en viss grad der, det må innrømmes!

Gruppa ble bestående av Synn, Stine og meg, og vi starta med en brainstorming der vi landet på temaene ”vennskap” og ”å våge å være annerledes” med vrien ”kun ved å tørre å være deg selv, kan du oppnå ekte vennskap”. Ja, moralsk til tusen, og hva passer vel egentlig bedre til å få fram moral enn ved å bruke eventyr? Vi dro derfor en tilnærmet Æsop og brukte banale eventyrfigurer som prinsesser, slott og feer for å presentere et dagsaktuelt moralsk tema.

Også i filmen ble temaet satt på spissen. Den fattige jenta ble ei ulykkelig, blek jente med midtskill stuck i kjedelige klær og uten sminke foran TVen. Der ble nåtidens ideal for jenter vist ved retusjerte, tynne, pene, rike kjendiser, og disse ble da ”prinsessene”. Når den fattige jenta tar på seg masken feen tryller fram (altså sminke), blir hun ulykkelig ”soss”, og når hun da tar av seg masken igjen og møter en jente med ”sot i ansiktet” (altså nokså heftig øyesverte), har hun blitt ”emo”.

Vi spurte oss selv om det egentlig var lekser vi drev med da vi dro til Oslo og avbrøt spising og handling med oversminking og filming. Da jeg både har potensialet til å være soss og emo, ble jeg den fattige jenta, og ble kledd opp i støvletter, Burberry og urolig mye solpudder. Jeg følte meg ganske flau der jeg gikk rundt, og særlig da jeg ble plassert mellom to rulletrapper der masse folk kom opp fra togene og samtlige snudde seg og ville se hva som stod på. Etter dette tok jeg av meg lagene med solpudder og skiftet fra skinny jeans og hvitt til svart bukse, kjettingarmbånd, Marilyn Manson - t-skjorta og heftig eyeliner. Altså: Jeg hadde skifta farge på klærne mine, tatt AV solpudder og PÅ eyeliner, og det var helt utrolig hvor forskjellig folk så på meg. Plutselig ble alle blikk fylt med hat, der jeg før møtte vennlighet møtte jeg forakt, det var egentlig en ganske sær opplevelse, men likevel følte jeg meg mye mer vel i svarte klær enn med solpudder. Stine ble da også emo, og følte seg nok hakket mer utilpass enn meg.

Dagen gikk med til filming, og vi filmet enda mer hjemme hos meg. Så lagde vi et storyboard bestående av eventyret klippet fra hverandre setning for setning og post-it lapper som representerte de ulike klippene vi hadde, deretter gikk redigeringen i gang, på et apple-produsert program jeg ikke hadde brukt før.

Vi satset på å hente færrest mulig elementer fra andre steder enn det vi kunne produsere selv, og slik ble det også. Vi skrev eventyret selv, vi filmet alt selv, bildene vi hadde tegnet vi selv, sangen var egenprodusert og redigeringen stod vi altså for selv. Når jeg ser tilbake var vi kanskje litt lite resultatorienterte. Blant annet la vi stor vekt på bruk av allusjoner og kvalitet på bildene, og tenkte ikke på at det ville være enklere å oppnå en høyere karakter om vi ikke hadde satset på å være kreative, ha klare bilder og å være mest mulig selvforsynte, men heller valgt en veldig enkel historie som hadde kommet så godt som mulig fram, akkompagnert av copy-paste-bilder dømt til å vekke følelser som kunne serveres til en enkel, gjenkjennelig sang. Slik kunne bildene passet godt med musikken og den enkle historien, og den ville blitt akkurat så lett fordøyelig norske ungdommer trenger. Ved å spille på allerede produserte elementer som er sterke og assosiasjonsvekkende for seg selv, kunne vi kommet mye lenger enn ved å prøve å stå mest mulig på egne bein.

Mange andre hadde skjønt dette, og skjønte foreksempel hvordan det å bruke bilder av lidende barn sammen med sterk musikk vekker følelser og får fram budskapet på en god måte. En av de digitale fortellingene jeg i hvert fall la merke til, var Stian og Katrines photostory om den palestinske og den israelske gutten. Det ble veldig sterkt, og da de hadde plukket ut bilder som gir assosiasjoner og skaper en stemning, ble jeg nok en smule emosjonell, ja!

Temaene gikk mye på at avstand skaper forskjeller og at dette igjen skaper fordommer, det handlet mye om identitet og vennskap og hvordan disse virker inn på hverandre, og om jeg ikke lærte så mye mer (kanskje bortsett fra den nydelige og stillferdige historien om Anna Pavlova), fikk jeg mobilisert tanker om hva som skaper fordommer, om forskjeller i verden, om problemer med identitet og at det kan være vanskelig å være ung, eller rett og slett å være menneske. Livet er ikke for nybegynnere, var det noen som sa engang, og jeg er vel ganske enig i det.

Alt i alt likte jeg et slikt annerledes prosjekt, selv om jeg er ganske skuffet over egen innsats. Men det er alltid lett å være etterpåklok, særlig når man trodde man hadde evnene, men at de ikke strekker til. For min del kunne vi gjerne hatt et slikt prosjekt en annen gang og, nå som vi vet hva det ble sett etter, og da kunne jeg vist at jeg faktisk kan noe når det gjelder digitale hjelpemidler og produsering av tekster.