7 ting du ikke trenger å vite om meg
Jeg har aldri skjønt helt greia med kniv og gaffel (og har flere ganger fått høre at kjøttet allerede er dødt og jeg ikke trenger å drepe det en gang til)
Den mest spilte sangen på iPoden min er Crushcrushcrush av Paramore
Jeg mener turn, høydehopp og Jamba aldri burde blitt funnet opp
Verste tida i uka er søndags formiddag, særlig det å høre kirkeklokkene
Jeg kan aldri få sett «Sin City», «Bend it like Becham», «Prinsesse på prøve» eller «Bring it On 1» nok ganger
Det er kanskje 2000 bilder av blader med dråper på på macen min
Jeg fikk 2+ i langrenn på ungdomsskolen
Jeg tagger Mina, Kristian og Camilla..!
fredag 27. mars 2009
torsdag 26. februar 2009
Analyse av film
Mitt liv som hund
Mitt liv som hund er en svensk film som kom ut i 1985, basert på en roman av Reidar Jönsson, som sammen med regissøren Lasse Hallström har skrevet manus. Den ble godt mottatt av kritikere, vant en Golden Globe for beste utenlandsk film og ble nominert til Oscar.
Filmen åpner med et klipp av Ingemar og moren på en strand, et klipp på en forhenværende lykkefølelse, et kjært minne Ingemar har av moren, som vi får se flere ganger i løpet av filmen. Dette klippet er filmet halvlangt fra, og et litt diffust og gyllent filter gjør at en følelse av at dette er fortid, og en lykkelig sådan, gjerne opphøyd i Ingemars hode. Lyden er dempet, og noe av det eneste som høres er morens latter, den Ingemar så gjerne vil høre.
”Jäg skulle berettat alt, innan det ennå var tid”, er kanskje filmens første setning, et frampek om at tiden for noe kom til enn slutt, og vi tenker på død og en type skyldfølelse. Dette klippet etterfølges av et klipp som kommer mye senere i filmen, der Ingemar har løpt inn i et lysthus hos onkelen, og onkelen sier det ikke var meningen at Ingemar skulle få vite alt slik, et nytt frampek om at død vil komme.
Mitt liv som hund handler om gutten Ingemar, som bor med hans syke mor og en eldre bror i en leilighet i en svensk by på slutten av 50-tallet. De prøver på hver sin måte å takle en vanskelig hverdag: broren er delvis rebelsk og skylder på Ingemar når noe skjer; moren fordyper seg i bøker for å komme bort fra den slitsomme samtiden, og sender gjerne barna bort; Ingemar prøver å muntre opp moren og fortrenger virkeligheten. For å gi den syke moren fred og ro, blir brødrene sendt bort hver for seg, Ingemar for å bo hos onkelen, hans samboer, ”Tante Arvidsson” og gamle Arvidsson i Småland. Videre skildrer filmen Ingemars opplevelser på dette lille, rare stedet, hvordan han knytter bånd til mange av de litt spesielle karakterene her, og hvordan en gutt takler morens død.
Valget av tittelen er veldig gjennomtenkt, og sikter til hvordan Ingemar oppfører seg mer og mer som en hund ettersom livet hans blir mer og mer lagt i ruiner og det psykiske presset på ham blir større. Når ting går bra, er han som en logrende hund, morsom og livlig, og vil bare det beste, men når noe skjer og stress oppstår, kan omverdenen (da særlig moren) oppfatte ham som en trigger til videre ulykke, som en masete bikkje som gjør når situasjonen egentlig var ille nok fra før. Ingemars liv som hund vises først ved en litt skjult hundeaktig mentalitet, men senere ser vi ham på alle fire, bjeffende, og med et fordreid ansiktsuttrykk som en hund. Slik går tingenes tilstand mer og mer inn på hans psykiske helse.
I klipp som kommer innimellom av en stjernehimmel, kun akkompagnert av Ingemars tanker, får vi høre hans ”jamföringer”, tanker om at ”det kunne jo vært verre” han klynger seg til for å på sitt liv overleve. Her trekkes hunden Laika inn, og vi kan trekke sammenhenger mellom denne hundens ulykkelige skjebne og Ingemars skjebne; begge blir de (etter denne svenske guttens mening) sendt ut fra sin tilværelse, mot sin vilje, overlatt uten nok mat, dømt til å dø hen, å bli til overs.
Bortsett fra disse klippene med stjernehimmel, stranden og noen tilbakeblikk samt et par frampek (mest i begynnelsen), er handlingen framlagt kronologisk. Jeg ville ikke si det er en veldig typisk og framtredende spenningskurve i filmen, men mye av spenningen legges på det indre planet. Selve bildet har et lettere sepiafarget filter, noe som trekker oss litt bakover i tid. Rekvisitter og sanger hører til tiden, og filmen er godt gjennomarbeidet, uten anakronistiske elemneter slik jeg kan se det, og tidsånden underbygges også ved å trekke inn faktiske hendelser fra slutten av 50-tallet, blant annet Laika, boksing, det at mange fedre var dratt ut for å jobbe til sjøs, osv.
For å beskrive moren, har regissøren karakterisert henne med mange bøker, en ille hoste (som vi ser det er blod i, og vi skjønner at hun lider av den dødelige sykdommen turbekolose uten at dette nevnes på noen punkter) og stadige raserianfall. Vi får vite mye om Ingemar ved at han stadig havner i trøbbel, at han ikke klarer å drikke melk uten å skjelve masse på hånden, og at han holder seg for ørene når moren får raserianfall. Videre synes jeg flasken på starten forteller oss noe om både Ingemar, broren og en slags gryende nysgjerrighet på seksualitet som trekkes fram flere ganger i filmen. Blant annet Mannes grønne hår og Franson på taket trekkes fram som rariteter som skal beskrive Ingemars opplevelse av Småland.
Filmingen veksler for det meste mellom halvtotalt og nært bilde, og det er ingen korte klipp for å lage spenning, men en ganske avslappet filming. Soundtrackene består for det meste av halvmelankolske, men håpefulle pianosanger og den til tider surrealistisk framstilte Kokosnøtt-sangen onkelen spiller hele tida. Disse sangene er med på å framheve stemningen, den er liksom litt melankolsk, men samtidig håpefull.
Jeg mener budskapet i filmen er at det alltid finnes håp, og temaet det å føle seg til overs, skyldfølelse, lengselen etter å oppnå kjærlighet og hvordan dette kan påvirke psykisk helse. Ja, mange vil nok betegne denne filmen som litt sær og rar, men jeg synes den er god i ordets objektive forstand samtidig som jeg finner den underholdende og tankevekkende.
Mitt liv som hund er en svensk film som kom ut i 1985, basert på en roman av Reidar Jönsson, som sammen med regissøren Lasse Hallström har skrevet manus. Den ble godt mottatt av kritikere, vant en Golden Globe for beste utenlandsk film og ble nominert til Oscar.
Filmen åpner med et klipp av Ingemar og moren på en strand, et klipp på en forhenværende lykkefølelse, et kjært minne Ingemar har av moren, som vi får se flere ganger i løpet av filmen. Dette klippet er filmet halvlangt fra, og et litt diffust og gyllent filter gjør at en følelse av at dette er fortid, og en lykkelig sådan, gjerne opphøyd i Ingemars hode. Lyden er dempet, og noe av det eneste som høres er morens latter, den Ingemar så gjerne vil høre.
”Jäg skulle berettat alt, innan det ennå var tid”, er kanskje filmens første setning, et frampek om at tiden for noe kom til enn slutt, og vi tenker på død og en type skyldfølelse. Dette klippet etterfølges av et klipp som kommer mye senere i filmen, der Ingemar har løpt inn i et lysthus hos onkelen, og onkelen sier det ikke var meningen at Ingemar skulle få vite alt slik, et nytt frampek om at død vil komme.
Mitt liv som hund handler om gutten Ingemar, som bor med hans syke mor og en eldre bror i en leilighet i en svensk by på slutten av 50-tallet. De prøver på hver sin måte å takle en vanskelig hverdag: broren er delvis rebelsk og skylder på Ingemar når noe skjer; moren fordyper seg i bøker for å komme bort fra den slitsomme samtiden, og sender gjerne barna bort; Ingemar prøver å muntre opp moren og fortrenger virkeligheten. For å gi den syke moren fred og ro, blir brødrene sendt bort hver for seg, Ingemar for å bo hos onkelen, hans samboer, ”Tante Arvidsson” og gamle Arvidsson i Småland. Videre skildrer filmen Ingemars opplevelser på dette lille, rare stedet, hvordan han knytter bånd til mange av de litt spesielle karakterene her, og hvordan en gutt takler morens død.
Valget av tittelen er veldig gjennomtenkt, og sikter til hvordan Ingemar oppfører seg mer og mer som en hund ettersom livet hans blir mer og mer lagt i ruiner og det psykiske presset på ham blir større. Når ting går bra, er han som en logrende hund, morsom og livlig, og vil bare det beste, men når noe skjer og stress oppstår, kan omverdenen (da særlig moren) oppfatte ham som en trigger til videre ulykke, som en masete bikkje som gjør når situasjonen egentlig var ille nok fra før. Ingemars liv som hund vises først ved en litt skjult hundeaktig mentalitet, men senere ser vi ham på alle fire, bjeffende, og med et fordreid ansiktsuttrykk som en hund. Slik går tingenes tilstand mer og mer inn på hans psykiske helse.
I klipp som kommer innimellom av en stjernehimmel, kun akkompagnert av Ingemars tanker, får vi høre hans ”jamföringer”, tanker om at ”det kunne jo vært verre” han klynger seg til for å på sitt liv overleve. Her trekkes hunden Laika inn, og vi kan trekke sammenhenger mellom denne hundens ulykkelige skjebne og Ingemars skjebne; begge blir de (etter denne svenske guttens mening) sendt ut fra sin tilværelse, mot sin vilje, overlatt uten nok mat, dømt til å dø hen, å bli til overs.
Bortsett fra disse klippene med stjernehimmel, stranden og noen tilbakeblikk samt et par frampek (mest i begynnelsen), er handlingen framlagt kronologisk. Jeg ville ikke si det er en veldig typisk og framtredende spenningskurve i filmen, men mye av spenningen legges på det indre planet. Selve bildet har et lettere sepiafarget filter, noe som trekker oss litt bakover i tid. Rekvisitter og sanger hører til tiden, og filmen er godt gjennomarbeidet, uten anakronistiske elemneter slik jeg kan se det, og tidsånden underbygges også ved å trekke inn faktiske hendelser fra slutten av 50-tallet, blant annet Laika, boksing, det at mange fedre var dratt ut for å jobbe til sjøs, osv.
For å beskrive moren, har regissøren karakterisert henne med mange bøker, en ille hoste (som vi ser det er blod i, og vi skjønner at hun lider av den dødelige sykdommen turbekolose uten at dette nevnes på noen punkter) og stadige raserianfall. Vi får vite mye om Ingemar ved at han stadig havner i trøbbel, at han ikke klarer å drikke melk uten å skjelve masse på hånden, og at han holder seg for ørene når moren får raserianfall. Videre synes jeg flasken på starten forteller oss noe om både Ingemar, broren og en slags gryende nysgjerrighet på seksualitet som trekkes fram flere ganger i filmen. Blant annet Mannes grønne hår og Franson på taket trekkes fram som rariteter som skal beskrive Ingemars opplevelse av Småland.
Filmingen veksler for det meste mellom halvtotalt og nært bilde, og det er ingen korte klipp for å lage spenning, men en ganske avslappet filming. Soundtrackene består for det meste av halvmelankolske, men håpefulle pianosanger og den til tider surrealistisk framstilte Kokosnøtt-sangen onkelen spiller hele tida. Disse sangene er med på å framheve stemningen, den er liksom litt melankolsk, men samtidig håpefull.
Jeg mener budskapet i filmen er at det alltid finnes håp, og temaet det å føle seg til overs, skyldfølelse, lengselen etter å oppnå kjærlighet og hvordan dette kan påvirke psykisk helse. Ja, mange vil nok betegne denne filmen som litt sær og rar, men jeg synes den er god i ordets objektive forstand samtidig som jeg finner den underholdende og tankevekkende.
torsdag 12. februar 2009
Tolkning av musikkvideo
Guru Josh Project – Infinity 2008.
Dette er en sang som har de fleste har hørt på i 2008, kanskje til enkeltes pest og plage, men den har i alle fall satt litt prikken over i-en på noen kvelder og er en heidundranes tecnosang. Denne sangen blir remixa hvert år og kom første gang ut i 1990, da den ble en stor hit. 2008-versjonen er raskere og spenstigere, men har beholdt noe av sitt særpreg med å være sterkt preget av en sakzofon som går igjen i hele sangen. Sangen er mest beregnet på unge da jeg har hørt flere voksne beskrive den som slitsom og bråkete.
Teksten:
Here's my key
Philosophy
A freak like me
Just needs infinity
Relax
Take your time
And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity
And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity
The time goes by
So naturally
Why you'll receive
Infinity
Here's my key
Philosophy
A freak like me
Just needs infinity
Relax
Take your time
And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity, infinity, infinity, infinity, infinity, infinity
And take your time
To trust in me
And you will find
The time goes by
So naturally
Why you'll receive
Infinity
Som en kan se av teksten er det ikke kompilsert sang man må tolke vettet av seg for å forstå, men en ganske lett sang som handler om det å ha tid nok til å ikke ta ting så seriøst og at du må passe på og få noe ut av tiden mens du har den, og det blir for deg din evighet.
Grunnen til at jeg valgte denne videoen som er regissert av ... (ja, dette var litt vanskelig å finne ut), var at jeg første gang jeg så den ikke skjønte noe av den i det hele tatt. Som tittelen tilsier, syns jeg at selvom sangen er ganske lett og skjønne og munter tone burde det ligge en dypere mening i både teksten og videoen.
Første gang jeg så videoen så jeg en pen jente som kledde av seg og knuste en vegg og en tv, og jeg så lite dypere mening i det.
Nå som jeg har sett videoen flere ganger kan jeg se en litt dypere mening, hun er helt alene i ensomheten, og tiden hennes går sakte, når hun skrur på tv'en ser hun masse mennesker som koser seg og har det gøy. Det at hun ødelegger tv'en er et tegn på at hun er missunnelig på menneskene som har det gøy, mens hun er alene.
Det at hun ødelegger veggen kan være et tegn på at hun bryter barrieren som skiller henne fra resten av verden og hun ønsker å være med dem, selvom hun selv føler at hun lever i en evig tidskapsel full av ungdommelighet og spontane innfall, som avkledningen kan tyde på.
Det eneste som skurrer med denne tolkningen av videoen er at hun smiler gjennom hele musikkvideoen, og dette gjør meg sikker på at de som har lagd videoen ønsker å tiltrekke seg er ungt publikum som liker at alt spiller på sex. Utøverne er lite med i filmen, bare et par ganger på lang avstand på en konsert. Resten av filmen er en fortellende video som forteller en historie om den pene jenta..
Den delen av videoen som består av konsertvideo skaper et muntert inntrykk med glade mennesker som har det gøy, den andre delen gir lite inntrykk på meg, for meg virker den nesten som om den bare er laget for å tiltrekke seg gutters oppmerksomhet. Pen dame i lite klær som beveger seg sexy skal liksom alltid funke, og ja, det kan som sagt såklart hende at greia er symbolsk, men må nok si jeg tviler litt.
Videoen har mye varierende kameravinkeler og helt på begynnelsen av filmen ser vi at det er brukt en spesiell kameravinkel da jenta bøyer seg får å skru på tv'en, ser vi hennes lange slanke bein som bøyer seg elegant ned til tv'en. Dette er faktisk ganske bra, og det er lagt på «skurrende» lys over slik at bilde blir utydelig, og skal framheve feststemning.
Når jeg har sett nøyere på videoen ser jeg at det kan være en dypere meninge, den er bare litt vanskeligere og tolke, og du må lete dypt og se på teksten i forhold til videoen for å finne en mening. Jeg syns fortsatt videoen er dårlig, og tror at hovedmålet til ”Guru Josh” var å spille på sex for å skaffe seg publikum, som så mange har gjort før ham.
Dette er en sang som har de fleste har hørt på i 2008, kanskje til enkeltes pest og plage, men den har i alle fall satt litt prikken over i-en på noen kvelder og er en heidundranes tecnosang. Denne sangen blir remixa hvert år og kom første gang ut i 1990, da den ble en stor hit. 2008-versjonen er raskere og spenstigere, men har beholdt noe av sitt særpreg med å være sterkt preget av en sakzofon som går igjen i hele sangen. Sangen er mest beregnet på unge da jeg har hørt flere voksne beskrive den som slitsom og bråkete.
Teksten:
Here's my key
Philosophy
A freak like me
Just needs infinity
Relax
Take your time
And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity
And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity
The time goes by
So naturally
Why you'll receive
Infinity
Here's my key
Philosophy
A freak like me
Just needs infinity
Relax
Take your time
And take your time
To trust in me
And you will find
Infinity, infinity, infinity, infinity, infinity, infinity, infinity
And take your time
To trust in me
And you will find
The time goes by
So naturally
Why you'll receive
Infinity
Som en kan se av teksten er det ikke kompilsert sang man må tolke vettet av seg for å forstå, men en ganske lett sang som handler om det å ha tid nok til å ikke ta ting så seriøst og at du må passe på og få noe ut av tiden mens du har den, og det blir for deg din evighet.
Grunnen til at jeg valgte denne videoen som er regissert av ... (ja, dette var litt vanskelig å finne ut), var at jeg første gang jeg så den ikke skjønte noe av den i det hele tatt. Som tittelen tilsier, syns jeg at selvom sangen er ganske lett og skjønne og munter tone burde det ligge en dypere mening i både teksten og videoen.
Første gang jeg så videoen så jeg en pen jente som kledde av seg og knuste en vegg og en tv, og jeg så lite dypere mening i det.
Nå som jeg har sett videoen flere ganger kan jeg se en litt dypere mening, hun er helt alene i ensomheten, og tiden hennes går sakte, når hun skrur på tv'en ser hun masse mennesker som koser seg og har det gøy. Det at hun ødelegger tv'en er et tegn på at hun er missunnelig på menneskene som har det gøy, mens hun er alene.
Det at hun ødelegger veggen kan være et tegn på at hun bryter barrieren som skiller henne fra resten av verden og hun ønsker å være med dem, selvom hun selv føler at hun lever i en evig tidskapsel full av ungdommelighet og spontane innfall, som avkledningen kan tyde på.
Det eneste som skurrer med denne tolkningen av videoen er at hun smiler gjennom hele musikkvideoen, og dette gjør meg sikker på at de som har lagd videoen ønsker å tiltrekke seg er ungt publikum som liker at alt spiller på sex. Utøverne er lite med i filmen, bare et par ganger på lang avstand på en konsert. Resten av filmen er en fortellende video som forteller en historie om den pene jenta..
Den delen av videoen som består av konsertvideo skaper et muntert inntrykk med glade mennesker som har det gøy, den andre delen gir lite inntrykk på meg, for meg virker den nesten som om den bare er laget for å tiltrekke seg gutters oppmerksomhet. Pen dame i lite klær som beveger seg sexy skal liksom alltid funke, og ja, det kan som sagt såklart hende at greia er symbolsk, men må nok si jeg tviler litt.
Videoen har mye varierende kameravinkeler og helt på begynnelsen av filmen ser vi at det er brukt en spesiell kameravinkel da jenta bøyer seg får å skru på tv'en, ser vi hennes lange slanke bein som bøyer seg elegant ned til tv'en. Dette er faktisk ganske bra, og det er lagt på «skurrende» lys over slik at bilde blir utydelig, og skal framheve feststemning.
Når jeg har sett nøyere på videoen ser jeg at det kan være en dypere meninge, den er bare litt vanskeligere og tolke, og du må lete dypt og se på teksten i forhold til videoen for å finne en mening. Jeg syns fortsatt videoen er dårlig, og tror at hovedmålet til ”Guru Josh” var å spille på sex for å skaffe seg publikum, som så mange har gjort før ham.
torsdag 5. februar 2009
Tolkning av sangtekst
Jeg har valgt sangen «Right Where it Belongs», av et av mine favorittband, Nine Inch Nails. Selv om den kanskje ikke er så fengende eller spennende å høre på, har den lenge vært en av mine favoritter, både fordi musikken er nydelig, og fordi teksten er så utrolig bra og appellerer mye til meg.
Teksten handler om muligheten for at vi lever i en konstruert virkelighet og ikke ser hva livet egentlig handler om, nesten som en mild og mer ekte versjon av Matrix. Vet vi at vi lever i en illusjon og bare tør ikke si det til oss selv?Stemningen er ganske melankolsk og litt trist uten å bli for påtatt. Det er altså en ganske sterk og for mange litt sær holdning som er formidlet.
Sangteksten rimer til en viss grad, og det er god flyt, og jeg synes det er veldig deilig å lese en gjennomarbeidet tekst som framhever meninger utenom det vanlige.
Vi ser på verden som om vi har skjønt hele greia, og kroner oss selv som jordas viktigste skapninger. For eksempel burer vi inn dyr, gjerne med god samvittighet, for de er jo ikke så intelligente som oss. Hva om det egentlig er de som har forstått alt, at det egentlig er vi, som ødelegger verden og ødelegger for andre mennesker, som har plassert oss inne i en illusjon og nekter å åpne øynene?
Slike spørsmål stiller tekstforfatteren Trent Reznor gjennom hele sangen.
Det å stille retoriske spørsmål er en god måte å trekke inn lytteren og oppfordre til tenking, sånn som her:
"And if you look at your reflection
Is it all you want it to be?
What if you could look right through the cracks?
Would you find yourself
Find yourself afraid to see?"
Liker du egentlig det livet du har bygget opp om deg selv, eller har det hele bare blitt meningsløst? Her brukes et speil, som jo egentlig er et verktøy for å se sine egne ytre egenskaper, som en metafor for det å speile indre egenskaper, og sprekkene blir da et bilde for muligheten til å klare å se forbi deg selv.
Temaet som taes opp er nok et tema mange er redde for, og endel kan nok tolke sangteksten som delvis blasfemisk, særlig i andre vers.
En av strofene jeg liker ekstra godt, er:
«You keep looking but you can't find the woods
While you're hiding in the trees»
Den oppsummerer sangen ganske godt, og er en setning som liksom er litt lettere i stemningen og ikke så mørk. At man ikke kan se skogen når man gjemmer seg i trærne, blir et bilde på at man ikke klarer å se hele bildet og forstå virkeligheten.
Her er teksten:
See the animal in his cage that you built,
Are you sure what side you're on?
Better not look him too closely in the eye,
Are you sure what side of the glass you are on?
See the safety of the life you have built,
Everything where it belongs
Feel the hollowness inside of your heart,
And it's all... right where it belongs
What if everything around you,
Isn't quite as it seems?
What if all the world you think you know,
Is an elaborate dream?
And if you look at your reflection,
Is it all you want it to be?
What if you could look right through the cracks,
Would you find yourself... find yourself afraid to see?
What if all the world's inside of your head?
Just creations of your own
Your devils and your gods all the living and the dead
And you're really all alone
You can live in this illusion,
You can choose to believe
You keep looking but you can't find the words,
Are you hiding in retreat?
What if everything around you,
Isn't quite as it seems?
What if all the world you used to know,
Is an elaborate dream?
And if you look at your reflection,
Is that all you want to be?
What if you could look right through the cracks,
Would you find yourself... find yourself afraid to see?
Are you sure what side you're on?
Better not look him too closely in the eye,
Are you sure what side of the glass you are on?
See the safety of the life you have built,
Everything where it belongs
Feel the hollowness inside of your heart,
And it's all... right where it belongs
What if everything around you,
Isn't quite as it seems?
What if all the world you think you know,
Is an elaborate dream?
And if you look at your reflection,
Is it all you want it to be?
What if you could look right through the cracks,
Would you find yourself... find yourself afraid to see?
What if all the world's inside of your head?
Just creations of your own
Your devils and your gods all the living and the dead
And you're really all alone
You can live in this illusion,
You can choose to believe
You keep looking but you can't find the words,
Are you hiding in retreat?
What if everything around you,
Isn't quite as it seems?
What if all the world you used to know,
Is an elaborate dream?
And if you look at your reflection,
Is that all you want to be?
What if you could look right through the cracks,
Would you find yourself... find yourself afraid to see?
Teksten handler om muligheten for at vi lever i en konstruert virkelighet og ikke ser hva livet egentlig handler om, nesten som en mild og mer ekte versjon av Matrix. Vet vi at vi lever i en illusjon og bare tør ikke si det til oss selv?Stemningen er ganske melankolsk og litt trist uten å bli for påtatt. Det er altså en ganske sterk og for mange litt sær holdning som er formidlet.
Sangteksten rimer til en viss grad, og det er god flyt, og jeg synes det er veldig deilig å lese en gjennomarbeidet tekst som framhever meninger utenom det vanlige.
Vi ser på verden som om vi har skjønt hele greia, og kroner oss selv som jordas viktigste skapninger. For eksempel burer vi inn dyr, gjerne med god samvittighet, for de er jo ikke så intelligente som oss. Hva om det egentlig er de som har forstått alt, at det egentlig er vi, som ødelegger verden og ødelegger for andre mennesker, som har plassert oss inne i en illusjon og nekter å åpne øynene?
Slike spørsmål stiller tekstforfatteren Trent Reznor gjennom hele sangen.
Det å stille retoriske spørsmål er en god måte å trekke inn lytteren og oppfordre til tenking, sånn som her:
"And if you look at your reflection
Is it all you want it to be?
What if you could look right through the cracks?
Would you find yourself
Find yourself afraid to see?"
Liker du egentlig det livet du har bygget opp om deg selv, eller har det hele bare blitt meningsløst? Her brukes et speil, som jo egentlig er et verktøy for å se sine egne ytre egenskaper, som en metafor for det å speile indre egenskaper, og sprekkene blir da et bilde for muligheten til å klare å se forbi deg selv.
Temaet som taes opp er nok et tema mange er redde for, og endel kan nok tolke sangteksten som delvis blasfemisk, særlig i andre vers.
En av strofene jeg liker ekstra godt, er:
«You keep looking but you can't find the woods
While you're hiding in the trees»
Den oppsummerer sangen ganske godt, og er en setning som liksom er litt lettere i stemningen og ikke så mørk. At man ikke kan se skogen når man gjemmer seg i trærne, blir et bilde på at man ikke klarer å se hele bildet og forstå virkeligheten.
torsdag 29. januar 2009
Diktanalyse av "Brasil-Norge"
Allegorisk dikt om stor fotballkamp
Diktet vi skal analysere heter «Brasil-Norge», og ble skrevet av Lars Saabye Kristensen i 1998, og tok utgangspunkt i Norges legendariske seier over Brasil dette året.
Motivet er sammenlikningen mellom Norge og Brasil, og ulike steder eller elementer som har med disse to landene å gjøre.
Motivet er sammenlikningen mellom Norge og Brasil, og ulike steder eller elementer som har med disse to landene å gjøre.
Diktet er delt inn i strofer av ulik lengde, og det er også forskjell på setningslengdene. Det har ikke en fast rytme eller rim, men Christensen har likevel klart å få en flyt og framgang i diktet. Det er ikke så mange unødvendige bindeord eller hele setninger, men mange ord og adjektiv som trekker fram assosiasjoner slik at forfatteren kan si mye på lite plass.
Gjentakelser er viktig i dette diktet, da det hele tida gjentas motsetninger. «Hvis Norge er ...» gjentakes mange ganger, og da dette nevnes hele tiden på litt ulike måter, klanger temaet fram.
Som sagt er det mange ufullstendige setninger, de er korte og komprimerte, og samtidig som de er veldig talende, gir det rom for tenkning. Mot slutten av diktet er det mye setningsvariasjon, og dette gjør noe med hvordan vi opplever det, for det skaper to atskilte faser. Vi mener den første delen er opptatt av å framheve hvordan Brasil som lag er bedre enn Norge som lag ved å trekke fram de gode sidene ved selve landet Brasil og det som ses på som trått og kjedelig i Norge. Men plutselig kommer det et brudd, markert ved et strofeskille, og de to verdenene kolliderer.
Kontraster er også et veldig viktig virkemiddel i dette diktet. I den første delen av diktet trekker Christensen fram mer eller mindre klare kontraster, som for eksempel «snø» og «sol» og «himmel» og «dyp», men i sluttdelen sammenfattes disse kontrastene, og oxymoroner er brukt.
Diktet bunger av språklige bilder og metaforer, som virker ulogiske eller malplasserte om man ikke går i dybden på dem. Ved å trekke fram elementer som er typiske for Norge, spilles det mye på vår nasjonalfølelse, en nasjonalfølelse som virkelig skinner gjennom hos Ola Nordmann når vi vinner en såpass stor kamp.
Det er ikke brukt så mange allusjoner, da Christensen heller lager egne metaforer, noe han er ganske kjent for å gjøre. Dette skaper en slags spenning og gjør diktet litt sært og vanskelig å forstå. Den norske skogen blir et symbol på selve den norske folkesjela, og da den sprenger seg i vei, viser det til at den norske folkesjela og følelsen øker stort når vi vinner en slik kamp. Ved å legge de norske elementene til Brasil i en nesten surrealistisk vri, viser Christensen til at Norge har «erobret» Brasil.
I del en, derimot, virker det som om dikteren prøver å bevise Brasil overlegent Norge, ved svært store overdrivelser. Dette er veldig nært knyttet til fotballens verden, og egentlig ikke fornærmelser mot selve Norge.
Temaet eller budskapet i diktet er hvordan noe så enkelt som et ballspill kan samle en nasjon og at en seier kan gjøre noe med nasjonalfølelsen, ære og hvordan vi ser på oss som nasjon.
Man trenger en viss mengde forkunnskaper for å skjønne diktet og få fullt utbytte av det. Vi tror at de som var der da kampen ble spilt, skjønner mye mer enn oss som ikke var tilstede. For utenforstående kan det bli litt sært og vanskelig å forstå hva det egentlig handler om.
Om lyrikk
Om artistisk føleri og prosaens fastfood
Lyrikk har alltid vært et av de temaene jeg har gleda meg til i norskundervisninga. Mens andre har vært litt sånn ”nei uff, må vi dikte og sånn, da?”, har jeg likt lyrisk diktning, og begynte nok ganske tidlig å dikte for moroskyld. Etter hvert har jeg avansert fra fem-på-råd ”jeg, meg, vei, sei, grei”-diktingen, og de naive, enkle diktene om måker som kunne ønske de var kråker har blitt til litt dypere og litt mer uforståelige dikt.
Lyriske tekster er altså en av tre hovedsjangere innenfor skjønnlitteraturen, og er så å si skriftspråkets gave til den kreative. Det er lenge siden Welhaven skjelte ut Wergeland for å ikke følge den tidas ”lover” for hvordan man skulle skrive et dikt, og i dag kan man jo gjøre nesten som man vil. Til side settes reglene om rettskrivning, tegnsetting, og så videre, i lyrikken kan man utfolde seg fritt uten å tenke på regler. Ordene trenger jo ikke engang rime!
Av og til synes jeg diktene liksom blir litt for enkle, for frie, men, som på mange andre arenaer, er det vel tanken som teller. Jeg synes det fortsatt er litt rart at foreksempel et av Robert Rauschenbergs ”White Paintings”, altså en skokk ensfarga, hvite malerier, skal kunne sidestilles med storslagne, detaljerte malerier fra romantikken.
Et dikt jeg mener man kan trekke fram i denne sammenhengen, er Jan Erik Volds ”Dråpen/henger”:
Dråpen
henger der
ikke
Halvparten av oss ville kanskje tenkt over den kreative og uttrykksfulle formen som svært megetsigende og dyp. Kanskje refererer dikteren til vår forståelse av tiden, hvordan øyeblikket fanger vår bevissthet før det hele kan brase sammen og en hel tilværelse kan forandres på noen sekunder. Vold har skrevet fire ord, og vi kan bruke side opp og side ned for å tolke diktet, gjøre oss opp meninger. På den andre siden står nok endel og tenker ”herregud, det der kunne jeg også skrevet”, akkurat som mange mener de kunne malt et helt hvitt bilde uten at det hadde blitt kalt artisteri og stor kunst av den grunn.
Vår alles gode venn Wikipedia, sier: “Et dikt er en skreven eller talt tekst som i tillegg til å ha en meningsfylt sammenheng også har ordene ordnet slik at den blir fremsagt på en kunstnerisk måte som kommer tydelig til uttrykk for tilhørerne.”
Joda, veldig flott, men vil ikke dette i bunn og grunn bare si at :
1. dikt må bestå av tekst
2. denne teksten må ha mening for deg eller tilhørere ?
For det første er det vel egentlig tatt for gitt at et dikt består av tekst (selv om det sikkert snart er noen som drar fram et dikt bestående av et tomrom), og for det andre kan vel strengt tatt alt gi mening?
Et dikt jeg i hvert fall har funnet meningsfylt og dypt, er ”Dette er ikke en krig”, skrevet av den norske lyrikeren Stein Mehren i år 2000, og handler om krigen på Balkan på slutten av 1990-tallet, der forskjellige folkegrupper, blant annet serbere og albanere, var med. Her er de tre første versene:
Dette er ikke en krig, men et TV-show
Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen
over ovner, fotoalbum, barnesenger
presset så hardt og nådeløst mot jorden
at vi kan høre deres hjerteslag
Dette er ikke en krig, men et bilde
av en krig som utkjempes i bilder
De gjenlevende er snart usynlige
der de graver i sine knuste minner
og gråter tårer som bildene ikke fanger
Seierherrene taler seierherrenes språk
I brønnene står de uskyldiges rop
Albansk i én landsby, serbisk i den neste
Vi ser alt dette på TV, kanskje vi tror
at likene reiser seg når filmen er ferdig
Jeg har valgt å ha med dette diktet både på grunn av at jeg liker oppbygningen og språket, og fordi jeg synes temaet er veldig viktig og appellerer til meg da jeg har tenkt mange av de samme tankene.
Jeg synes det er veldig deilig at diktet klarer å komme med nye språklige bilder uten at det blir for sært og abstrakt, og at det er noenlunde struktur uten at det blir kjedelig å lese. Motivet i diktet er altså at måten media fremstiller krig på gjør at vi distansierer oss fra den og legger fra oss tankene om grusomhetene ute i verden med en gang vi switcher kanal. Temaet vil jeg si er manglende empatiske følelser for det som er fremmed og negativ samfunnsutvikling.
Mehren bruker flere språklige bilder. Forfatteren trekker inn følelsesladde ord som ”fotoalbum”, ”barnesenger”, ”minner”, og så videre. Disse ordene vekker følelser og assossiasjoner i oss, da de får oss til å tenke på de menneskene vi har kjære. Om vi hadde mistet våre nærmeste, ville vi blitt knust, det kunne virke som om livet ville sammen og alt ville vært trist og jævelig. I kriger som denne som tok sted på Balkan på 1990-tallet, samt i krigene som tar sted i dag, dør tusener av mennesker. For oss er dette trist statistikk som etter hvert blir økende tall vi blar over i avisene, men bak hver eneste døde står en familie, liv som er knust, et menneske som ikke fikk leve, en tom barneseng, et minne som nå bare finnes i et fotoalbum.
Ved å umenneskeliggjøre en krig lar vi oss selv glemme hva som skjer i verden, vi binder bind for øynene og velger å ikke høre. Ofte er det slik at vi ikke trenger å gjøre særlig mye for å redde et liv, men hva gjør vi? Vi feller kanskje en liten tåre for syns skyld før vi skifter kanal.
Lyrikk kan få fram følelser du ikke visste du hadde i deg, og det er kanskje det som er så fantastisk med dikt. Diktere kan ha en evne til å bruke språklige bilder, allusjoner og få oss til å tenke nytt på livet samtidig som det er lett og kjapt å lese. Etter å ha lest et dikt kan man velge å ta det som det er, eller å tolke og tenke. Dikt er prosaens fastfood. Kjapt, enkelt og deilig, om man da ikke får for mye av det gode. Og uansett hvor lite du kanskje tror du får i deg, fester det seg nok noe på sideflesket uansett !
torsdag 15. januar 2009
Digitale fortellinger
Å våge å være annerledes - uten happy ending?
Jeg har alltid vært litt glad i data. Da jeg var yngre foret mor og far meg med ”lek og lær” cd-rom, og sangene om substantiv og verb er fortsatt bolta ganske godt inn i hjernen. De siste årene har jeg fått mer interesse for andre ting på datamaskinen, og jeg elsker å redigere bilder, musikk og film. Derfor ble jeg glad da vi fikk et prosjekt som gikk ut på å sette sammen bilder og lyd til en film, og jeg hadde vel sånn 10-20 ideer på en 10 sekunder. Og ambisjonene var der vel også til en viss grad der, det må innrømmes!
Gruppa ble bestående av Synn, Stine og meg, og vi starta med en brainstorming der vi landet på temaene ”vennskap” og ”å våge å være annerledes” med vrien ”kun ved å tørre å være deg selv, kan du oppnå ekte vennskap”. Ja, moralsk til tusen, og hva passer vel egentlig bedre til å få fram moral enn ved å bruke eventyr? Vi dro derfor en tilnærmet Æsop og brukte banale eventyrfigurer som prinsesser, slott og feer for å presentere et dagsaktuelt moralsk tema.
Også i filmen ble temaet satt på spissen. Den fattige jenta ble ei ulykkelig, blek jente med midtskill stuck i kjedelige klær og uten sminke foran TVen. Der ble nåtidens ideal for jenter vist ved retusjerte, tynne, pene, rike kjendiser, og disse ble da ”prinsessene”. Når den fattige jenta tar på seg masken feen tryller fram (altså sminke), blir hun ulykkelig ”soss”, og når hun da tar av seg masken igjen og møter en jente med ”sot i ansiktet” (altså nokså heftig øyesverte), har hun blitt ”emo”.
Vi spurte oss selv om det egentlig var lekser vi drev med da vi dro til Oslo og avbrøt spising og handling med oversminking og filming. Da jeg både har potensialet til å være soss og emo, ble jeg den fattige jenta, og ble kledd opp i støvletter, Burberry og urolig mye solpudder. Jeg følte meg ganske flau der jeg gikk rundt, og særlig da jeg ble plassert mellom to rulletrapper der masse folk kom opp fra togene og samtlige snudde seg og ville se hva som stod på. Etter dette tok jeg av meg lagene med solpudder og skiftet fra skinny jeans og hvitt til svart bukse, kjettingarmbånd, Marilyn Manson - t-skjorta og heftig eyeliner. Altså: Jeg hadde skifta farge på klærne mine, tatt AV solpudder og PÅ eyeliner, og det var helt utrolig hvor forskjellig folk så på meg. Plutselig ble alle blikk fylt med hat, der jeg før møtte vennlighet møtte jeg forakt, det var egentlig en ganske sær opplevelse, men likevel følte jeg meg mye mer vel i svarte klær enn med solpudder. Stine ble da også emo, og følte seg nok hakket mer utilpass enn meg.
Dagen gikk med til filming, og vi filmet enda mer hjemme hos meg. Så lagde vi et storyboard bestående av eventyret klippet fra hverandre setning for setning og post-it lapper som representerte de ulike klippene vi hadde, deretter gikk redigeringen i gang, på et apple-produsert program jeg ikke hadde brukt før.
Vi satset på å hente færrest mulig elementer fra andre steder enn det vi kunne produsere selv, og slik ble det også. Vi skrev eventyret selv, vi filmet alt selv, bildene vi hadde tegnet vi selv, sangen var egenprodusert og redigeringen stod vi altså for selv. Når jeg ser tilbake var vi kanskje litt lite resultatorienterte. Blant annet la vi stor vekt på bruk av allusjoner og kvalitet på bildene, og tenkte ikke på at det ville være enklere å oppnå en høyere karakter om vi ikke hadde satset på å være kreative, ha klare bilder og å være mest mulig selvforsynte, men heller valgt en veldig enkel historie som hadde kommet så godt som mulig fram, akkompagnert av copy-paste-bilder dømt til å vekke følelser som kunne serveres til en enkel, gjenkjennelig sang. Slik kunne bildene passet godt med musikken og den enkle historien, og den ville blitt akkurat så lett fordøyelig norske ungdommer trenger. Ved å spille på allerede produserte elementer som er sterke og assosiasjonsvekkende for seg selv, kunne vi kommet mye lenger enn ved å prøve å stå mest mulig på egne bein.
Mange andre hadde skjønt dette, og skjønte foreksempel hvordan det å bruke bilder av lidende barn sammen med sterk musikk vekker følelser og får fram budskapet på en god måte. En av de digitale fortellingene jeg i hvert fall la merke til, var Stian og Katrines photostory om den palestinske og den israelske gutten. Det ble veldig sterkt, og da de hadde plukket ut bilder som gir assosiasjoner og skaper en stemning, ble jeg nok en smule emosjonell, ja!
Temaene gikk mye på at avstand skaper forskjeller og at dette igjen skaper fordommer, det handlet mye om identitet og vennskap og hvordan disse virker inn på hverandre, og om jeg ikke lærte så mye mer (kanskje bortsett fra den nydelige og stillferdige historien om Anna Pavlova), fikk jeg mobilisert tanker om hva som skaper fordommer, om forskjeller i verden, om problemer med identitet og at det kan være vanskelig å være ung, eller rett og slett å være menneske. Livet er ikke for nybegynnere, var det noen som sa engang, og jeg er vel ganske enig i det.
Alt i alt likte jeg et slikt annerledes prosjekt, selv om jeg er ganske skuffet over egen innsats. Men det er alltid lett å være etterpåklok, særlig når man trodde man hadde evnene, men at de ikke strekker til. For min del kunne vi gjerne hatt et slikt prosjekt en annen gang og, nå som vi vet hva det ble sett etter, og da kunne jeg vist at jeg faktisk kan noe når det gjelder digitale hjelpemidler og produsering av tekster.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
